onsdag 15. juli 2015

Pippi - RIP

En iskald andre juledag i 2001 var vi ute og gikk en liten tur, jeg, Mann og Datter på 2,5 år. På veien traff vi på en liten kattunge. Katten var leken og hoppet straks opp i fanget på Datter da hun satte seg ned for å klappe den. Den hadde halsbånd, men konteineren med kontaktinfo var åpnet og lappen som skulle vært inni, var borte. Da vi gikk videre, fulgte katten etter oss - helt hjem - og la seg utenfor inngangsdøren vår. 

Vi skulle absolutt ikke ha noe katt. Jeg har aldri vært noe kattemenneske, men denne stakkaren var utholdende. Etter 4 timer på trappa i kulden klarte vi ikke mer, og tok den inn. Den var ihjelsulten. De neste to døgnene var det eneste den gjorde, å spise og sove. Jeg mistenker at de som eide katten hadde tatt ut på juleferie, og regnet med at katten klarte seg selv mens de var borte. Det gjorde den forsåvidt ...

Vi hang opp lapper rundt i nabolaget, men ingen tok kontakt for å hente katten. Dermed ble den værende. Etter 6 måneder innså vi at vi hadde fått oss katt.


Det var den nydeligste katten. Ute var den gatas skrekk, og vek ikke for en slåsskamp med andre katter. Inne var den snill og kosen, og veldig leken.


Sønn ble født ett år etter at katten flyttet inn hos oss. Jeg glemmer aldri hvordan katten passet på ham. Den satt nedenfor lekegrinda og så på ham, når han virret med hodet, satt den og viftet med labben i lufta, som om hun hadde lyst til å dabbe han, men aldri en gang var hun borti ham. 

Katten elsket å være på den gamle hytta vår på Kvinesheia. Der jaktet den lemen, og samlet dem fint på rekke, for så å komme og hente oss og rulle seg ved siden av byttet sitt for å få skryt. 

Etter en heftig slåsskamp med en annen katt for fire år siden, hvor Pippi kom dårligst ut, forandret katten seg. Den fikk angst for å gå ut, og var redd andre katter. Fra å være en utekatt som klatret i trær og som kunne være på walkabout i dagevis, ble den mer og mer en innekatt. Den ble masete og rikkete. Det var noe hele veien, og den visste liksom ikke hva den ville. Den begynte også å leke med papirbiter igjen, det var akkurat somom den gikk tilbake i barndommen, og oppførte seg mer og mer som en kattunge. 


Det siste året skrantet det veldig, og vi måtte ofte til dyrlegen med den. Den hadde problemer med å gå på parketten i stua, det var akkurat somom bakparten "skled ut". Det så ikke ut somom den hadde vondt, men den hadde det ikke bra heller. Vi visste at det nå var et spørsmål om tid, hvor lenge den ville ha igjen. 

Før årets ferie var det store spørsmålet hva vi skulle gjøre med katten. Vi kunne ikke ta den med, den hatet uansett å være med noe sted... Skjønte den at vi pakket til noe, tok den avgårde og viste seg ikke på timer, noe som var en utfordring mer enn en gang. Den hatet å være på kennel, og i den forfatning katten var i, hadde det nok ikke vært noen kennel som ville tatt imot henne. Dermed måtte vi ta den tunge beslutningen; å gi henne en sprøyte. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Pippi var, men ifølge dyrlegen var den rundt et halvt år da den flyttet inn hos oss. Det vil si at den bodde hos oss i 13,5 år. Datter kan ikke huske et liv uten Pippi, Sønn har alltid hatt henne i livet sitt. 

Jeg liker som sagt i utgangspunktet ikke katter, og gjør det egentlig fremdeles ikke. Men jeg savner Pippi. Pippi valgte oss, og hadde et godt liv hos oss. Hun var en del av familien, og ga oss masse glede, varme og kjærlighet. Det føles tomt i huset nå, uten Pippi som maser, og det er trist å se matskålene stå tomme. Det er rart hvor mye selskap det kan være i "bare" en katt!

Pippi døde 8. juli. 


Datter var bortreist da Pippi døde, og vi ventet med å fortelle henne at "det var gjort", og dermed også med å poste denne bloggen, til hun var vel hjemme igjen.  

3 kommentarer:

  1. Alltid trist når de forlater oss disse dyrene våre. Selv om man ikke vil så blir man så glad i dem.

    SvarSlett