Danmark

Dejlige Danmark er unnagjort for denne gang. Vi har hatt en kjekk, men veldig travel DanaCup uke.

De siste 5 årene har det under DanaCup vært strålende sol og 30 grader. Det var det som var i bakhodet mitt da jeg pakket til turen. Jeg kunne ikke tatt med mer feil klær! Det regnet og blåste stikker og strå, noe som resulterte i at jeg måtte traske rundt i Mann's klær hele uka, han hadde nemlig pakket noe mer fornuftig enn meg ...

Selv om været ikke var det beste, var isen like god som alltid. Favoritten er Tversted's egen "Det blå ishus", like ved stranden. 

3 kuler med guf og sjokoladebolle. Yummi. 

Det var mye flott og spennende fotball å se, og innimellom og etter kamper hadde vi det flotteste turområdet å traske i, for å løse opp slitne rygger etter timer på sidelinjen ved baneanlegget. 

Stranden er flott og lang og hvit, ekstra synd da at været var som det var, og vi ikke fikk benyttet oss av den. Neste år, forhåpentligvis. 

Solnedgang er flott i Danmark også, nesten like flott som i Korshamn. Men bare nesten. 

Nå er det avgårde for å vurdere enda en forhåpentligvis flott solnedgang. I morgen tidlig går flyet til Texas. Det blir spennende. 

Pippi - RIP

En iskald andre juledag i 2001 var vi ute og gikk en liten tur, jeg, Mann og Datter på 2,5 år. På veien traff vi på en liten kattunge. Katten var leken og hoppet straks opp i fanget på Datter da hun satte seg ned for å klappe den. Den hadde halsbånd, men konteineren med kontaktinfo var åpnet og lappen som skulle vært inni, var borte. Da vi gikk videre, fulgte katten etter oss - helt hjem - og la seg utenfor inngangsdøren vår. 

Vi skulle absolutt ikke ha noe katt. Jeg har aldri vært noe kattemenneske, men denne stakkaren var utholdende. Etter 4 timer på trappa i kulden klarte vi ikke mer, og tok den inn. Den var ihjelsulten. De neste to døgnene var det eneste den gjorde, å spise og sove. Jeg mistenker at de som eide katten hadde tatt ut på juleferie, og regnet med at katten klarte seg selv mens de var borte. Det gjorde den forsåvidt ...

Vi hang opp lapper rundt i nabolaget, men ingen tok kontakt for å hente katten. Dermed ble den værende. Etter 6 måneder innså vi at vi hadde fått oss katt.

Det var den nydeligste katten. Ute var den gatas skrekk, og vek ikke for en slåsskamp med andre katter. Inne var den snill og kosen, og veldig leken.

Sønn ble født ett år etter at katten flyttet inn hos oss. Jeg glemmer aldri hvordan katten passet på ham. Den satt nedenfor lekegrinda og så på ham, når han virret med hodet, satt den og viftet med labben i lufta, som om hun hadde lyst til å dabbe han, men aldri en gang var hun borti ham. 

Katten elsket å være på den gamle hytta vår på Kvinesheia. Der jaktet den lemen, og samlet dem fint på rekke, for så å komme og hente oss og rulle seg ved siden av byttet sitt for å få skryt. 

Etter en heftig slåsskamp med en annen katt for fire år siden, hvor Pippi kom dårligst ut, forandret katten seg. Den fikk angst for å gå ut, og var redd andre katter. Fra å være en utekatt som klatret i trær og som kunne være på walkabout i dagevis, ble den mer og mer en innekatt. Den ble masete og rikkete. Det var noe hele veien, og den visste liksom ikke hva den ville. Den begynte også å leke med papirbiter igjen, det var akkurat somom den gikk tilbake i barndommen, og oppførte seg mer og mer som en kattunge. 

Det siste året skrantet det veldig, og vi måtte ofte til dyrlegen med den. Den hadde problemer med å gå på parketten i stua, det var akkurat somom bakparten "skled ut". Det så ikke ut somom den hadde vondt, men den hadde det ikke bra heller. Vi visste at det nå var et spørsmål om tid, hvor lenge den ville ha igjen. 

Før årets ferie var det store spørsmålet hva vi skulle gjøre med katten. Vi kunne ikke ta den med, den hatet uansett å være med noe sted... Skjønte den at vi pakket til noe, tok den avgårde og viste seg ikke på timer, noe som var en utfordring mer enn en gang. Den hatet å være på kennel, og i den forfatning katten var i, hadde det nok ikke vært noen kennel som ville tatt imot henne. Dermed måtte vi ta den tunge beslutningen; å gi henne en sprøyte. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Pippi var, men ifølge dyrlegen var den rundt et halvt år da den flyttet inn hos oss. Det vil si at den bodde hos oss i 13,5 år. Datter kan ikke huske et liv uten Pippi, Sønn har alltid hatt henne i livet sitt. 

Jeg liker som sagt i utgangspunktet ikke katter, og gjør det egentlig fremdeles ikke. Men jeg savner Pippi. Pippi valgte oss, og hadde et godt liv hos oss. Hun var en del av familien, og ga oss masse glede, varme og kjærlighet. Det føles tomt i huset nå, uten Pippi som maser, og det er trist å se matskålene stå tomme. Det er rart hvor mye selskap det kan være i "bare" en katt!

Pippi døde 8. juli. 

Datter var bortreist da Pippi døde, og vi ventet med å fortelle henne at "det var gjort", og dermed også med å poste denne bloggen, til hun var vel hjemme igjen.  

Språkreise - ikke for de flinke

Datter er på språkreise i England for tiden. Hun har snakket om å dra på språkreise i flere år, og det ble tidlig bestemt at konfirmasjonspengene skulle brukes til nettopp dette. Hun har et lidenskapelig forhold til alt engelsk, hun er flink i engelsk, snakker med aksent (gud vite hvor hun har fått den fra...) og gikk ut med 6'er i engelsk på vitnemålet. Jeg var ikke helt komfortabel med å sende henne avgårde, men hun begynner å bli voksen, og må få prøve seg. Og språkreise skulle jo være en forholdsvis trygg arena å prøve seg på - så fikk jeg bare håpe på at hun hadde med seg nok "i bagasjen" hjemmefra...

Jeg føler at vi sjekket det som kunne sjekkes i forkant av at vi bestilte, og det var lite negativt å finne på nettet om reisearrangøren vi valgte. Jeg hadde mine forestillinger av språkreise, men det virket som at det meste var ordnet opp i, og at språkreise nå skulle være "stuereint". Vi bestilte i september i fjor, og Datter gikk og gledet seg i nesten ett år. 

For en nedtur det ble! Det startet dårlig, og fortsatte enda dårligere... 

Turen startet med et 3 dagers opphold i London. Her skulle de på sightseeing og shopping. Gruppelederen de fikk hadde aldri vært i London tidligere, han visste ikke hva de skulle se eller hvordan de skulle komme seg dit. Det virket ikke som om det var noe plan for hva de skulle gjøre. Han gikk feil på undergrunnen og mistet undergrunnskortet sitt. Hele London-oppholdet gikk bort i venting. De fikk kun sett Big Ben, London Eye, London Dungeon, Buckingham Palace og Hyde Park. Og så fikk de totalt 1 time med shopping. Det var alt de gjorde - på 3 dager. 

Deretter gikk turen til Sør-England, hvor hun skulle bo hos en vertsfamilie de neste ukene. Vertsfamiliens hus lå 1 time fra skolen, og hun måtte ta to busser for å komme seg frem og tilbake. Det betød 4 timer i buss per dag; 1 time til skolen om morgenen, 1 time hjem for å spise middag om ettermiddagen, 1 time tilbake igjen for kveldsaktiviteter, og 1 time hjem igjen om kvelden. Hun ble plassert i vertsfamilie sammen med en spansk jente på 14 år, som ikke gikk i samme klasse som Datter. Det betød at de hadde forskjellige aktiviteter, og sluttet på forskjellige tidspunkt. Jeg trodde poenget med å plassere dem sammen hos vertsfamilie var for at de skulle reise sammen hjem om kvelden, men fra dag 2 måtte Datter reise helt alene hjem om kvelden, en time, med buss-skifte i 22:30-tiden. Jeg kan ikke si at jeg har vært komfortabel med akkurat det. 

Vi hadde også bestilt en ekstra utflukt som ikke var inkludert i det standard programmet, til Stonehenge. Datter har så ønsket å se Stonehenge. Men så ble turen avlyst. Akkurat det er det ikke noe å si på, men istedet ble ungdommene som hadde bestilt denne turen sendt til en fornøyelsespark for barn i aldersgruppen 4-10 år... Jeg kan ikke skjønne hvordan de kunne tenke at det skulle være en grei erstatning for Stonehenge...?

De skulle studere engelsk de neste ukene, noe Datter hadde sett fram til, da hovedmålet hennes for språkreisen var å bli enda bedre i engelsk... I forkant måtte hun ta en språktest for å bli plassert i riktig klasse på riktig nivå. Hun skulle gå på internasjonalt kurs med folk fra andre europeiske land. Nordmenn er relativt mye flinkere i engelsk enn for eksempel spanjoler og italienere, så naturlig nok vil nivået variere, men hun må ha bommet totalt på testen, for hun ble plassert i nest høyeste nivå. 

Allerede etter første skoledag skjønte hun at hun var plassert feil. Jeg ba henne ta kontakt med gruppeleder slik at denne kunne ordne opp, men denne var ikke å finne. Dermed ringte jeg til organisasjonens kontor i Norge. De lovet å ordne opp, og skulle få gruppeleder til å ta kontakt med Datter umiddelbart. Resten av mandagen gikk, hele tirsdagen gikk og onsdag formiddag gikk, uten at Datter hørte noe fra gruppeleder. Så jeg ringte tilbake og purret, og ble nok en gang lovet at de skulle ordne opp. Onsdag kveld ringte omsider gruppeleder til Datter, og de avtalte møte i lunsjen dagen etter. Da fikk hun kun beskjed om at det var for seint å bytte gruppe. Hele første uken satt hun altså med folk som ikke forsto når hun snakket fordi språket hennes var mer utviklet enn deres, som ikke visste hva adverb var, og ikke kunne -ing eller -ed endinger eller visste når disse skulle brukes. Lærerne spurte om Datter hadde engelske foreldre siden hun snakket språket så bra, og samtlige bekreftet at hun var på et for lavt nivå, men at det ikke var mulig å gjøre noe med det. 

Akkurat det nektet jeg å akseptere, og jeg skrev en lang mail til organisasjonen. Der ble jeg - nok en gang - forsikret om at de skulle ta tak og fikse opp, og i løpet av helgen fikk Datter bekreftet at hun skulle få skifte gruppe mandag formiddag. Først ble hun satt i en klasse og fikk være der i 10 minutter. Etter hennes utsagn lærte hun mer de 10 minuttene hun var der, enn hva hun hadde lært resten av turen tilsammen. Men så ble hun hentet, og sendt i en annen klasse. Selv om denne klassen også var på høyeste nivå, var pensumet annerledes, og ga ikke så mye utbytte. Hun fikk 2,5 dager i ny klasse, så var det eksamen. Selvfølgelig den vanskeligste. Og resultatet av eksamen? Hun var en av 2 med topp score... 

Datter har betalt 25 000 for så og si ingenting annet enn å være totalt utslitt etter alt rotet, og reisingen frem og tilbake mellom skole og vertsfamilie. Hadde vi på forhånd blitt informert om mulighet for å måtte reise i 4 timer med buss daglig, hadde vi helt klart valgt campus som bosted istedet for vertsfamilie, men vertsfamilie ble varmt anbefalt da vi snakket med organisasjonen i forkant av bestillingen, for helt klart ville det gi en ekstra boost på det engelske språket å bo i en engelsk familie. 

I forkant hadde Datter sett for seg at hun også neste år ville dra på språkreise, hun hadde signert seg som ambassadør for organisasjonen og var såå positiv. Nå ønsker hun seg bare hjem, og skal aldri reise på språkreise igjen. Hun kommer aldri til å anbefale noen andre å reise på språkreise heller. 

Hun har vært uheldig, vi skal klage på turen og kreve refusjon så snart hun er hjemme igjen. Jeg tenker at det er en læring for henne dette også, men en hun gjerne skulle vært foruten. Jeg må si jeg føler meg både lurt og ranet, på Datters vegne, og tenker vel at språkreiser kanskje ikke passer så godt for de som er vant til å reise, som er skoleflinke og allerede har gode karakterer. 

Jeg gleder meg til å få henne hjem. Kun 5 dager igjen!

Snailhunting

Hver eneste sommer invaderes hagen vår av snegler. De formelig strømmer inn i hagen, eller popper opp allesteder fra, i skumringen. Nå er ikke jeg noe utpreget hagemenneske, jeg misliker sterkt alt som ligner hagearbeid, men jeg misliker enda sterkere at det lille jeg gidder å gjøre i hagen, som å sette ut noen planter, blir oppspist av snegler. 

Det var temmelig intenst en stund for noen år siden, både jeg og mann var ute hver kveld og "jaktet", og naboene gikk sammen og kjøpte sneglekverk, og om det er innbillning eller fakta, så synes jeg at mengden snegler ble kraftig redusert. Til i år. 

Jeg skulle ut i garasjen og hente noe tirsdag kveld, og det krelte av snegler i hagen. Brune, ekle Iberiaskogssnegler, som spiser ALT.

Mann fant frem en halvtom kanne med spyleveske, og det funket fint som drukningsbasseng. Dyrevernere vil nok kalle det for tortur, men i mitt hode er det tortur mot mine planter, det sneglene bedriver, så; øye for øye, liksom.  Sammen med kanna utstyrte jeg meg med en steikepinsett, og satte igang jakten. Plukket snegler med pinsetten og puttet dem oppi kanna med spyleveske.

I og med at jeg ikke får brukt hodet så mye for tiden, og siden jeg generelt er et listemenneske, begynte jeg å telle sneglene jeg puttet oppi kanna for å se hvor mange det ble av det - og skrev det ned på mobilen. I løpet av en liten time hadde jeg talt til 165 snegler. Dagen etter havnet 101 snegler oppi kanna, og i dag har 129 funnet veien oppi. Kanna begynner å bli tung!

Jeg tar kun de store sneglene, de jeg lett klarer å se i skumringen. Jeg har vurdert å finne frem hodelykt, men da er jeg redd for at naboene vil prøve å få meg innlagt... Jeg blir så lett manisk når jeg først setter meg noe fore, og med hodelykt er jeg redd jeg kan finne på å gå ut midt på natta for å "jakte"... 

Uansett, denne uka er antallet snegler i hagen min redusert med nesten 400, og det er jo noe!