Kattepine ...

Julen for 10 år siden, fikk vi et nytt familiemedlem - et vi absolutt ikke hadde bedt om, og for min del slett ikke ønsket... Jeg har aldri vært noe særlig til kattemenneske, men den lille kattungen som valgte seg vår trapp å legge seg og dø på, klarte jeg ikke motstå. Jeg tok den inn. En katt, inn i mitt hus. Jeg tørde ikke være alene hjemme (med katten) i ukesvis... Den døde altså ikke, men det hadde den gjort om jeg ikke hadde tatt den inn.


Nå har den bodd her i 10 år og jeg er fremdeles redd den. Og nå har den vært i slosskamp, og har vært nesten død - igjen. Jeg har måttet gå til dyrlege ikke mindre enn to ganger med den siste måned, den verste gangen var heldigvis Datter med, og kunne være inne mens dyrlegen undersøkte den og gjorde det han måtte gjøre - for jeg holdt på å svime av...

Jeg har brukt over 5000 kroner på katten siste måned, og nå ser det jammen meg ut til at katten har fått psykiske problemer. Den er nervøs og redd og tør ikke gå ut lengre, den skvetter av de laveste lyder, og er generelt i svært dårlig form.

Ungene elsker katten - så jeg må jo bare gjøre det jeg MÅ gjøre - altså det jeg kan for å få den frisk... Jeg er jo glad i den jeg også - selv om det er veldig på avstand! Og jo flere tusenlapper som fyker ut, jo mer kjenner jeg at forholdet blir anstrengt...