Medaljekrøll

Både Datter og jeg meldte oss i april på RunnersWorld's virtual challenge "Mil-etter-mil" i april. Jeg meldte meg på distansen 42,2 km, mens Datter meldte seg på150 km. Vi gjennomførte begge to, og meldte inn resultatet siste dagen i april. Medaljene, som for meg er høydepunktet og det egentlige målet, skulle deretter bli sendt i posten.

Fredag fikk jeg mail om at medaljen nå var på vei, og mandag lå det 2 konvolutter i postkassen; en til meg og en til Datter.

Jeg hadde ikke på forhånd sett bilde av medaljen, så jeg var veldig spent. Oppi konvolutten var det diplom for gjennomført løp, og medalje ... med feil distanse; 150 km. Jeg skal innrømme at jeg ble en hel del skuffet, for så sprek er jeg neimen ikke.

Etter å ha bedt om lov, åpnet jeg også Datters konvolutt, jeg tenkte at de kanskje bare hadde mixet våre to medaljer. Også hun hadde fått for feil distanse, dessverre ikke "min" distanse, men for 300 km.

Jeg har sendt en mail til RunnersWorld og bedt om å få tilsendt ny og korrekt medalje, men jeg er usikker på om det kommer til å skje.

Datter får min medalje, slik at ihvertfall en av oss får riktig distanse. Selv om det er kjipt, er det ingen krise. Jeg kommer til å henge denne opp på medaljehengeren dersom jeg ikke får den rette. Jeg vet hvor langt jeg løp, og ingen kommer noensinne til å tro at jeg har løpt 300 km uansett... Eventuelt får jeg modifisere den, med korrekt distanse med sprittusj.

Vi har begge meldt oss på samme challenge for mai. Forhåpentligvis får vi tilsendt medalje for rett distanse da!

Forberedelser

I dag har vi gjort nødvendige innkjøp til skjønne Nala flytter inn hos oss neste uke.

Vi har altså anskaffet oss katt igjen. Unger og Mann har savnet å ha katt i hus, og skal jeg være helt ærlig, så har vel jeg savnet det litt, jeg også. Så snart jeg innrømmet det, var det i heimen ingen vei tilbake. Vi skulle få oss ny katt. 

Vår forrige katt, Pippi, flyttet inn hos oss 2. juledag da Datter var 2,5 år gammel. Vi traff på henne da vi var ute og gikk tur i snøføyk og kuldegrader. Hun var bare en liten kattunge, knapt et halvt år, og var nok kastet ut av hjemmet sitt for ferien. Hun fulgte etter oss hjem til oss, og etter å ha standhaftig ligget i 4 timer på trappa vår, klarte ikke hjertet mitt mer. Vi tok henne inn, og hun ble værende hos oss til hun døde vel 14 år senere. 

Det er mange hjemløse katter der ute, og frivillige organisasjoner som tar seg av disse og prøver å skaffe de nye, permanente hjem. Jeg hadde ønsker om en voksen og rolig katt uten mye lyd, heller enn en kattunge. Valget om å adoptere var derfor enkelt. 

Før det var gått ei uke, hadde vi funnet Nala, katten vi ønsket å adoptere. En nydelig kattejente på 6 år.

Etter å ha søkt om adopsjon, vært på besøk og møtt både katt, fosterhjem og organisasjon, og blitt vurdert om vi var kapable og akseptable som kattefamilie, har vi nå fått bekreftelse på at vi får adoptere Nala. 

Alt katteutstyr etter Pippi ble kastet da hun døde. Det meste var gammelt og slitt, og uansett skulle vi ikke ha ny katt igjen. Det var da. Dermed måtte vi ut i ettermiddag for å handle inn nye, nødvendige ting til Nala nå kommer; klorestativ, transportbur, kattedo, kattesand, seng, halsbånd, børste, leker, matskåler, vannfontene, mat ... 

Vi aner ikke hva slags mat hun liker, men den fantastiske dyrebutikken vi handlet i ga oss vareprøver på tørrfor, slik at vi kunne teste ut litt forskjellig. I tillegg handlet vi såpass mye, at de ga oss 15% på hele kjøpet. Og med det sikret de seg ganske så sikkert nye stamkunder. 

Eneste jeg tror vi mangler nå, er kattehengekøye til å henge i vinduet. Jeg har sett meg ut hva jeg har lyst på, så det er bare å få det i hus.

Jeg vet ikke hvem av oss her hjemme som gleder seg mest til å få ny katt i hus.