Oppgradering

Vi har ikke gjort stort i ferieleiligheten vår siden vi kjøpte den i 2012. Den var helt ny da vi tok over, og jeg har ikke følt videre behov for noe oppussing, egentlig. Siden det ikke har vært mulig å reise til utlandet og med behov for å skifte stue og miljø, har det vært fantastisk å ha muligheten til å reise sørover. Vi har derfor tilbrakt utrolig mye tid der det siste året, og det har ført til at små oppgraderingsideer begynte å melde seg.

Det startet med at jeg ønsket meg en sengegavl. Jeg fant akkurat den jeg ville ha - en i beige fløyel - på nett, og fikk en venn på sørlandet til å bestille den og få den levert til seg slik at vi slapp å transportere den hjemmefra. Da den var på plass, og jeg så hvor fint det ble, følte jeg for å oppgradere soverommet litt mer. 

Til bursdagen min i fjor fikk jeg et fint bilde-oppheng-display i gull, men siden øvrige ting på soverommet var i sølv, hadde den ikke blitt hengt opp. Med den nye sengegavlen ville det passe mye bedre med gull. Bilde-displayet ble dermed hengt opp, gullspray kjøpt inn, og lamper og knagger tatt ned og sprayet med gullfarge. 

Resultatet ble veldig bra!

Det ene fører ofte med seg det andre; vipps! så ble alt tilbehøret på badet også skiftet - fra sølv til gull, noe sprayet med gullspray, annet kjøpt nytt. 

Utrolig gøy har det vært og fornøyd har jeg blitt - selv om Mann til tider ba meg om å la gullsprayen få hvile seg litt ... 

Listalandet

Åh, som jeg savner å reise! Jeg savner de jevnlige reisene til USA og London så mye at det gjør fysisk vondt bare å tenke på det. 

Jeg trodde jeg var rimelig godt kjent på sørlandet, men noe som hadde gått meg husforbi, var at det på Listalandet - i Vanse - var bygget opp en liten "amerikalandsby" - med amerikanske gatenavn, sitt eget Bakery, Central Station, Bookstore og ikke minst sin egen General Store - en skikkelig "amerikabutikk". Først gang jeg fikk høre om dette stedet var i romjulen - og gjett hvem som dagen etter måtte ut på kjøretur...

For et sted de har bygget opp og fått til i lille Vanse. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med faktisk å reise til eller å være i USA, men i mangel på mulighet til faktisk å reise, er dette for meg et storveis alternativ.

I den flotte altmuligbutikken Trunken, kan du faktisk kjøpe alt mulig; fra julepynt og klær, til typiske amerikanske pynteting, såper, snop, matvarer og lys. 

Jeg elsker Yankee Candles men på grunn av vekten prioriterer jeg aldri å ta de med hjem. Nå har jeg imidlertid anledning og vel så det, i og med at de selges bare en liten times kjøretur fra ferieleiligheten vår. 

Jeg har vært i Vanse etpar ganger siden romjulen, og det er like kjekt - og spennende - hver gang. De får ofte inn nye varer, og det er supert å kunne få handlet inn digg som vi ellers bare får kjøpt "over there". 

Nesten like magisk - og for meg en nødvendighet - er det å kombinere "Little America" med en tur langs Listastrendene. 

Vakker natur, flott utsikt og total rekreasjon. 

Årsdag

I dag har jeg 1-årsdag på jobb. Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått et helt år siden jeg startet. Året har gått så utrolig fort! Jeg sitter fremdeles på hjemmekontor og har ikke vært innom kontoret siden vi ble beordret hjem 12. mars i fjor. Jeg stortrives hjemme, for meg fungerer det aldeles optimalt, og det er nok en av grunnene til at året har flydd avgårde. Selvfølgelig i tillegg til spennende, utfordrende og kjekke arbeidsoppgaver!

Det er heftig å starte ny jobb, og jeg ble møtt med forventninger jeg til tider følte overskred egne kunnskaper. Læringskurven har vært bratt, men jeg har hoppet i det og tatt utfordring etter utfordring på strak arm. 

I og med at jeg "kom inn bakveien" og aldri formelt egentlig søkte på stillingen, så jeg aldri stillingsannonsen i forkant av at jeg takket ja til jobben... Og godt var det! Vi skal nå utvide avdelingen med en til "meg", og stillingsannonsen tilbake fra da min stilling ble lyst ut er funnet frem igjen og ny utlysning skal ut. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at jeg trolig ikke hadde hatt mot til å søke min egen stilling om jeg hadde sett annonsen i forkant av at jeg takket ja til jobben. Det er en heftig stilling!

Jeg var veldig spent på å gå tilbake til bransjen etter 5 år borte, men det gikk strålende og over all forventning. Jeg følte raskt at jeg var "kommet hjem", og etter ett år føler jeg akkurat det samme. Det er en veldig god følelse. Jeg stortrives med fabrikasjonene jeg er involvert i. 

Jeg er "hjemme"; det er dette jeg kan, det er her jeg hører til, og jeg føler meg veldig heldig. 

Juletrejakt

Lenge har jeg lett, og i dag har jeg endelig funnet!

Planen har vært å kjøpe nytt juletre i år. Jeg fant et flott tre i en butikk for noen uker siden, men kjip som jeg er hadde jeg ikke lyst til å betale de ganske mange 1000 det kostet. Juletrær kommer jo alltid på tilbud når det nærmer seg jul, og jeg har derfor ventet og drøyet med å sette opp det gamle treet, i håp om at "mitt" tre kom på salg, og at jeg heller kunne få sette opp det. 

I dag morges tok jeg en sjekk på nettet, og da var treet "mitt" satt ned med 40%. Fremdeles dyrt, men innafor. Jeg sendte Mann ut for å kjøpe, men han kom tomhendt hjem igjen. Utsolgt! Etter en ringerunde viste det seg at treet kun fantes på lager i butikker i Nord-Norge. 

Vi tok en liten tur og så på alternative trær i ettermiddag, men fant ingen som var slik jeg vil ha det; med støpte grener og barnåler i PE i stedenfor PVC, og med rundt 650 LED pærer påsatt. Dermed var det bare hjem og sette opp det gamle treet. 

Jeg liker ikke juletrefoten som er på de aller fleste juletrær i plast. De er spinkle og tynne og stygge! I USA er det vanlig med krage eller skjørt som dekker juletrefoten, noe jeg ikke har funnet her hjemme - før i dag. 

På vei ut av ene butikken sto det stabler med "juletrefot-skjulere". De fleste i "flettet tre"- det skulle jeg ihvertfall ikke ha - men, i en kasse lå MIN "juletrefotskjuler". Prissatt til 50 kroner. 

Selv om jeg ikke er så fornøyd med å sette opp det gamle treet, ble jeg veldig fornøyd med skjørtet vi fikk satt på. Så får jeg satse på at jeg finner et fint nytt tre etter jul - til neste år. 

Juletreet står nå oppe, men uten annen pynt enn lys, foreløpig. Jeg avventer med pynting til i morgen, siden jeg ikke vet hvordan "Coronoakatten" vil reagere på at vi har satt opp et tre inni stua. Det kan jo godt være at hun går bananas og river det ned i løpet av natten. 

Lettlurt

Generelt sett er jeg egentlig ikke lettlurt, og lever i hovedsak etter regelen «dersom det virker for godt til å være sant, er det som oftest det».

Jeg foretrekker søtt framfor salt. Jeg er ikke spesielt glad i f.eks. chips. Det er helt greit, liksom, men ikke noe jeg springer langt etter. Det er veldig sjelden jeg finner chips som jeg synes er «verdt» å spise. Og som regel, dersom jeg har funnet en, slutter de å produsere den like etterpå. Så skjedde med Maarud sin Paprika og Sweet Chili. Jeg elsket den! Men akkurat idet jeg hadde funnet en skikkelig, skikkelig favoritt, ble den tatt ut av produksjon. Typisk.

Jeg er fryktelig glad i bobler, og skal jeg ut på festligheter er det bobler jeg i hovedsak drikker. Da jeg fant Sørlandschips sin chips med «Sprudlende Champagne» i butikken her om dagen, så jeg muligheter for en ny favoritt. Jeg bet på, og kjøpte med hjem.

«En unik smak av Champagne, toppet med rosa glitrende stjernedryss.»

WOW!

Det skrek formelig «for godt til å være sant» av denne, men jeg måtte likevel prøve.

Jeg fant ingen Champagnesmak, selv om jeg VIRKELIG la godviljen til. Jeg fant ingen typisk smak i det hele tatt. Det smakte bare helt ordinær chips. Dersom jeg studerte chipsen nøye, kunne jeg skimte et svakt rosaskjær på enkelte chipsflak, men ingen "glitrende stjernedryss".

Skuff! Skuff! Skuff!

Jeg satt kun igjen med «lettlurt-følelsen», og det er helt garantert at jeg ikke kommer til kjøpe denne igjen!

Annerledesåret

2020 er snart over. Heldigvis. Det har vært et fryktelig sørgelig år! 

Det startet godt, med ny kanonjobb. Jobben har jeg enda, og den er fremdeles like kanon, men det er vel det eneste som er ved det samme og positivt - selvsagt foruten at alle "våre" rundt oss er friske og raske og har ikke hatt noe Covid-19-smitte! 

Jeg startet i den nye jobben 3. februar, og fikk 5 uker på kontoret. Siden har jeg sittet på hjemmekontor. Jeg har vært 9 måneder i jobben, og sittet på hjemmekontor i 8 av de - siden 12. mars. Det er lenge, det. I starten var det ikke så verst, nå elsker jeg det faktisk! Jeg er tidlig oppe, ikke like tidlig som "vanlig" siden jeg for tiden har vesentlig kortere vei til jobb (ned trappa"), og er pålogget mellom klokken 07:00 og 07:30 hver morgen. Jeg er med andre ord en veldig strukturert person, det hjelper nok på, men jeg kjenner jo på at grensene mellom jobb og fritid på en måte blir visket ut. PCen står i stua, på spisebordet. Jeg har ingen "dør å lukke" når jeg er ferdig for dagen, og rett som det er blir en liten "skal bare sjekke en mail" fort til en time eller to. Men; når man ikke kan ut og sosialisere seg uansett, er det like greit. Og i disse dager skal man, i tillegg til å være glad for å være frisk - også være glad for i det hele tatt å ha en jobb! Det gjør det lett å være veldig fleksibel, og gjøre en ekstra innsats. 

Mann syntes ikke noe om å jobbe hjemmefra - og slett ikke på andre siden av spisebordet fra meg - og jublet da han fikk komme tilbake på kontoret utpå vårparten. Nå er imidlertid han også tilbake på hjemmekontor, men denne gang har han installert seg på gjesterommet. 

Sommeren ble overhode ikke som tenkt, og for første gang tilbrakte vi hovedferien vår i leiligheten på Sørlandet. Om jeg hadde valgt det dersom verden var normal, vet jeg ikke, men vi hadde ihvertfall en avslappende og fin ferie. Ikke med det beste været, men været kan man ikke gjøre noe med uansett. Alle reisene vi hadde bestilt og gledet oss til, ble altså kansellert, men reise kan man forhåpentligvis gjøre igjen en gang i fremtiden. Fremdeles har vi ikke fått pengene tilbake for to av reisene, men de kommer vel med tiden.  

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter. Og det er det mye sant i. Hvem skulle, for ett år siden, trodd at det fungerte så godt med hjemmekontor, Teams og printerløs hverdag? Jeg tror kontortilværelsen og strukturen er endret for all framtid etter dette, og jeg håper at jeg kan fortsette med hjemmekontor - om ikke permanent, så ihvertfall i perioder eller enkeltdager - selv etter at denne pandemien er over. 

Jeg håper at 2021 blir et bedre år - på alle måter. Jeg ser ikke for meg at det blir noe reising neste år heller, til tross for at jeg er så London-sjuk at det river i sjelen, men forhåpentligvis får vi en vaksine snart slik at vi kan være litt mer sosiale. Himmel som jeg savner å klemme! Og jeg er i utgangspunktet ikke en utpreget "klemmeperson"! Jeg gleder meg til firmafest og få treffe alle de supre personene jeg arbeider med i "real life" og ikke bare på Teams, til å kunne gå på fotballkamper og konserter og ikke bare måtte se det på TV, og jeg gleder meg til å kunne feire 50 års dager - både min egen og andres! Måtte det skje i 2021!

Alle må få!

Plutselig var det desember igjen, og desember er synonymt med julekalender. Jeg ga tidlig beskjed til ungene om at det ikke kom til å bli pakkekalender i år. Ikke har jeg fått reist noe i år = dårlig med shopping, og ikke beveger jeg meg noe særlig utav huset i disse tider. Handlerunder for å finne 48 kalendergaver var altså totalt uaktuelt. Ungene aksepterte det flatt, de er tross alt ikke "unger" lengre. De fikk velge seg hver sin sjokoladekalender isteden; Datter valgte Kinder Maxi Mix, Sønn valgte Smarties - og for å få det til å gå opp kronemessig i forhold til hverandre, fikk Sønn en liten Flax-kalender i tillegg. 

I går kveld samlet Datter hele gjengen i stua; hun hadde en kunngjøring å komme med:

Hun syntes det var sørgelig at det ikke ble noen pakkekalender i huset i år, og hadde på eget initiativ handlet inn selv. Til hele familien. En pakke til hver, hver fjerde dag. Og for å få det til å gå opp, skulle alle få en ekstra ting på julaften. Kjempekoselig!

Jeg var den første til å få pakke. Den lå foran TVen når jeg sto opp i dag morges. Oppi var det en boks med favoritt-lakriskulene mine, Bulow. 

Det minnet tydeligvis Mann på noe, for i ettermiddag fór han ut i garasjen, og kom inn igjen med Bulow sin lakriskalender - til meg. 

MEGET vellykket start på desember for min del, med andre ord. 

Mann og jeg var innom dyrebutikken for å kjøpe inn litt kattemat. Der hadde de kalender til katt...! 

Så klart jeg måtte ha den til Pus! Om den liker innholdet, gjenstår å se. Den er ganske sær i matveien, men alle må jo få kalender i desember! 

Medaljekrøll

Både Datter og jeg meldte oss i april på RunnersWorld's virtual challenge "Mil-etter-mil" i april. Jeg meldte meg på distansen 42,2 km, mens Datter meldte seg på150 km. Vi gjennomførte begge to, og meldte inn resultatet siste dagen i april. Medaljene, som for meg er høydepunktet og det egentlige målet, skulle deretter bli sendt i posten.

Fredag fikk jeg mail om at medaljen nå var på vei, og mandag lå det 2 konvolutter i postkassen; en til meg og en til Datter.

Jeg hadde ikke på forhånd sett bilde av medaljen, så jeg var veldig spent. Oppi konvolutten var det diplom for gjennomført løp, og medalje ... med feil distanse; 150 km. Jeg skal innrømme at jeg ble en hel del skuffet, for så sprek er jeg neimen ikke.

Etter å ha bedt om lov, åpnet jeg også Datters konvolutt, jeg tenkte at de kanskje bare hadde mixet våre to medaljer. Også hun hadde fått for feil distanse, dessverre ikke "min" distanse, men for 300 km.

Jeg har sendt en mail til RunnersWorld og bedt om å få tilsendt ny og korrekt medalje, men jeg er usikker på om det kommer til å skje.

Datter får min medalje, slik at ihvertfall en av oss får riktig distanse. Selv om det er kjipt, er det ingen krise. Jeg kommer til å henge denne opp på medaljehengeren dersom jeg ikke får den rette. Jeg vet hvor langt jeg løp, og ingen kommer noensinne til å tro at jeg har løpt 300 km uansett... Eventuelt får jeg modifisere den, med korrekt distanse med sprittusj.

Vi har begge meldt oss på samme challenge for mai. Forhåpentligvis får vi tilsendt medalje for rett distanse da!

Forberedelser

I dag har vi gjort nødvendige innkjøp til skjønne Nala flytter inn hos oss neste uke.

Vi har altså anskaffet oss katt igjen. Unger og Mann har savnet å ha katt i hus, og skal jeg være helt ærlig, så har vel jeg savnet det litt, jeg også. Så snart jeg innrømmet det, var det i heimen ingen vei tilbake. Vi skulle få oss ny katt. 

Vår forrige katt, Pippi, flyttet inn hos oss 2. juledag da Datter var 2,5 år gammel. Vi traff på henne da vi var ute og gikk tur i snøføyk og kuldegrader. Hun var bare en liten kattunge, knapt et halvt år, og var nok kastet ut av hjemmet sitt for ferien. Hun fulgte etter oss hjem til oss, og etter å ha standhaftig ligget i 4 timer på trappa vår, klarte ikke hjertet mitt mer. Vi tok henne inn, og hun ble værende hos oss til hun døde vel 14 år senere. 

Det er mange hjemløse katter der ute, og frivillige organisasjoner som tar seg av disse og prøver å skaffe de nye, permanente hjem. Jeg hadde ønsker om en voksen og rolig katt uten mye lyd, heller enn en kattunge. Valget om å adoptere var derfor enkelt. 

Før det var gått ei uke, hadde vi funnet Nala, katten vi ønsket å adoptere. En nydelig kattejente på 6 år.

Etter å ha søkt om adopsjon, vært på besøk og møtt både katt, fosterhjem og organisasjon, og blitt vurdert om vi var kapable og akseptable som kattefamilie, har vi nå fått bekreftelse på at vi får adoptere Nala. 

Alt katteutstyr etter Pippi ble kastet da hun døde. Det meste var gammelt og slitt, og uansett skulle vi ikke ha ny katt igjen. Det var da. Dermed måtte vi ut i ettermiddag for å handle inn nye, nødvendige ting til Nala nå kommer; klorestativ, transportbur, kattedo, kattesand, seng, halsbånd, børste, leker, matskåler, vannfontene, mat ... 

Vi aner ikke hva slags mat hun liker, men den fantastiske dyrebutikken vi handlet i ga oss vareprøver på tørrfor, slik at vi kunne teste ut litt forskjellig. I tillegg handlet vi såpass mye, at de ga oss 15% på hele kjøpet. Og med det sikret de seg ganske så sikkert nye stamkunder. 

Eneste jeg tror vi mangler nå, er kattehengekøye til å henge i vinduet. Jeg har sett meg ut hva jeg har lyst på, så det er bare å få det i hus.

Jeg vet ikke hvem av oss her hjemme som gleder seg mest til å få ny katt i hus. 

Nødvendig fritidsreise

Hytteforbudet ble opphevet 20. april. Unødvendige fritidsreiser frarådes fremdeles, men i helga tok vi sjansen, og reiste ned.

Vi har ikke vært der en eneste natt siden 8/3. For oss som reiser dit så og si hver helg, har det vært hardt. Det har aldri før, siden vi kjøpte der i september 2012, gått 7 uker mellom to hyttehelger på Sørlandet.

For å feire at vi endelig var tilbake, bestilte vi kreps på butikken som vi koste oss med sammen med  ei flaske Bollinger, til verdens vakreste solnedgang.

Sørlandet viste seg fra sin aller beste side denne helgen, med sol og flatt hav, og vi fikk tatt oss en luftetur med båten rundt Lindesnes.

Nydelig!

For min psyke var dette absolutt en helt nødvendig fritidsreise!

Rottereir

Mann satt i telefonmøte ute på terrassen her om dagen da det plutselig sprang det ei diger rotte over gårdsplassen. Mann er LIVREDD rotter, og kom seg i sikkerhet innomhus fortere enn fort. Den ettermiddagen ble det kjøpt inn og plassert ut flere rottefeller.

Vi har tidvis hatt problemer med rotter rundt huset. De første 15 årene vi bodde her hadde vi en rasende flink jegerkatt som for det meste tok seg av det problemet, men nå er det 5 år siden vi hadde katt, og vi har hatt flere rotteepisoder etter det. For tre år siden hadde vi rotter inni huset, i veggen mellom stue og bad. Denne gang var den i det minste utomhus.

Mann tok seg en runde i hagen i morges, og plutselig ser jeg en voldsom veiving fra utsiden, i øyekroken. Inntil trappetrinnet fra terrassen ned til hagen, ligger det en diger rotte. Levende, men skadet. Bortenfor ligger en sammenklappet rottefelle. Både Mann og jeg er livredde rotter, Mann våget ikke engang gå forbi rotta for å komme seg inn i hus igjen, så jeg måtte låse han inn bakdøren. Så hva gjør man da? Man roper på Sønn og ber han ta seg av problemet.

For 5 år siden brukte sønn flere tusen av sparepengene sine på å kjøpe seg jaktbue. Han gikk på trening i bueskytterklubb en gang i uken, øvde på hjemmebane og syntes det var knallkjekt. Etter hvert som han ble eldre, ble hverdagene travlere og skolearbeid krevde mer tid, og dermed ble buen lagt vekk.

På besøk i Texas har han vært på jakt og skutt både rokke og aligator-gar med pil-og-bue, så treffsikker er han.

Da vi ropte han ut av skoletimen i morges for å ta seg av rotteproblemet, ble han av Mann instruert til å bruke en spade. Sønn var uenig, og sa han kunne ta rotta dersom han fikk bruke buen. Mann sa nei, jeg sa ja. Av alle måter å avlive et så lite dyr på, må en treffsikker bueskytters pil være den mest humane. 

Rotta blei tatt med første pil! 

Jeg tror imidlertid vi seriøst må vurdere å anskaffe oss katt igjen.

London

I dag skulle vi hatt reist til London, men med viruspandemi over hele verden gikk denne turen like åt skogen, som ganske sikkert våre to neste bestilte turer også kommer til å gjøre. Dessverre.

Vi hadde planlagt turen til London sammen med to vennepar. Vi skulle shoppe, dra på afternoon tea og mennene skulle på fotballkamp. Vi skulle kose oss med god mat og drikke, og bare nyte denne fantastiske byen som jeg aldri blir lei av å besøke.

Jeg har ikke et nøyaktig tall på hvor mange ganger jeg har vært i London, men det nærmer seg nok 50. Jeg tør dermed påstå at jeg er rimelig godt kjent, ihvertfall i sentrumsdelen. Mange har bedt meg om anbefalinger og veiforklaringer til forskjellige steder. Til en venninne som skulle til London for første gang, laget jeg et kart med de viktigste stedene markert.

Et veldig enkelt kart, men det funker! Jeg tør påstå at om du holder deg til dette kartet, har du kontroll på det vikigste, og du får alt du måtte være på jakt etter. Jeg ser på det enkle kartet, ser for meg gatene og butikkene, og lengter!

Hotellet er avbestilt, og flybillettene er flyttet til november. Forhåpentligvis er verden normal igjen da, og jeg kan få reise tilbake til min favorittby.

Hype

Jeg har aldri blitt så voksen at jeg har lært meg å like kaffe. Kaffe og Baileys er en ting, det er jeg veldig glad i, og en og annen irish coffee også. Av og til kan jeg ta meg en latte, men da må det være så mye melk, sukker og sirup oppi at det ikke lengre har så mye med kaffe å gjøre. Men sånn egentlig er jeg ikke særlig glad i varme drikker, faktisk.

Det jeg derimot liker veldig godt, er iskaffe. Derfor, da jeg oppdaget at Dalgona, koreansk iskaffe, begynte å trende på nett, tenkte jeg umiddelbart at dette måtte være noe for meg.

Det ser jo veldig lekkert ut, alle bildene  av Dalgona som legges ut på sosiale medier, og i går kveld bestemte jeg meg også for å gi det et forsøk.

Jeg kokte opp litt vann, og blandet sammen 3 ss vann med 2 ss instant coffe-pulver og 2 ss sukker. Jeg brukte stavmikser med visp og vispet dette sammen til luftig kaffeskum, og helte over et glass melk med isbiter.

Min vurdering er vel at jeg helt ærlig ikke helt skjønner hvorfor Dalgona har tatt sånn av. Det var enkelt nok å lage, men til tross for det syntes jeg det var mye styr for lite. Det var bare helt greit, verken mer eller mindre. Det er nok tvilsomt at jeg kommer til å lage det igjen noen gang. Men, nå har jeg ihvertfall prøvd. Det er jo en ting det også!

Leseglede

I går kveld ble ene boken jeg hadde funnet fram for påskelektyre ferdig lest, og den andre er også snart utlest. Det var kjekt å lese igjen, men om jeg helt har funnet tilbake Den Store Lesegleden, er jeg ikke helt sikker på. Leseglede er en treningssak, ikke en ferskvare i samme grad som trening, men må likevel vedlikeholdes både med tanke på kapasitet og lesehastighet og ikke minst for å beholde selve gleden over en god bok.

Jeg har bevisst gått inn for, fra ungene ble født, å prøve å få de til å finne leseglede. Jeg jobbet med barnebøker i hele oppveksten deres, og vet viktigheten av leseferdigheter og hvor mye lettere skolegangen blir dersom leseferdighetene er gode. Vi begynte å lese for ungene hver eneste kveld, fra de ble født til de nesten var ferdige med barneskolen. Da de ble store nok, fikk de velge bøker selv, og jeg skal innrømme at jeg ikke var hoppende begeistret da Datter ønsket at vi skulle lese Harry Potter. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle være fengende i det hele tatt, men jeg elsket det, og det krevde til tider mye viljestyrke å ikke fortsette å lese for meg selv når kveldens kapittel var lest.

Datter fant egen leseglede så snart hun hadde lært seg å lese selv. Vi reiste til biblioteket hver mandag, og lånte posevis med bøker som hun pløyet seg gjennom i løpet av uken. Hun ble nærmest manisk, og måtte til tider begrenses med tanke på antall bøker hun fikk låne, og lese, per uke. Hun har opparbeidet seg en enorm kapasitet, og sluker lett ei bok fra perm til perm dersom hun har etpar timer til rådighet. Nå går hun på universitetet, og har stort utbytte av sine gode leseferdigheter i studiene.

Sønn slet vi litt mer med. Der datter måtte begrenses, måtte han nærmest tvinges. Han var ikke like interessert i verken bøker eller å bli lest for. Han foretrakk å spille spill eller se TV, men vi ga aldri opp, og nærmest tvang han til å bli lest for. Det endret seg etter at han som 10-åring hadde vært på hockeytur, og fått anbefalt filmer som noen andre gutter på laget leste. Selv hadde verken han eller vi hørt om serien, men påfølgende mandag dro vi på biblioteket og lånte de to første bøkene i serien. Dermed var "leseglede-koden" knekket også der, og selv om han ikke slukte like mange bøker som søsteren, ble den ukentlige bibliotek-turen også for han en nødvendighet. Han ser ser hvor stor nytte han har av sin opparbeidede kapasitet både i sine studier og som politisk aktiv, og er nå svært så takknemlig for at vi var så standhaftige da han var liten.

Vår "metode" funker nok ikke for alle, men for oss har det vært en suksess. Jeg vet at begge ungene er takknemlige for alt "arbeidet" vi har lagt ned og alt vi har prøvd å legge til rette for, for at de skal komme dit de er i dag med tanke på leseglede og ferdigheter. Lesegleden deres tror jeg er den mest verdifulle gaven både de har fått, og jeg har gitt.

Begge ungene begynte på oppfordring fra sin mor tidlig å lese på engelsk, siden jeg selv foretrekker å lese på engelsk. Norsk er et "fattig" og begrenset språk sammenlignet med det mer fargerike engelske språket med  sitt store ordforråd og alle sine alternative synonymer. I tillegg øker det forståelsen for det engelske språket, og gjør deg sikrere i bruken av engelsk for oss som ikke har engelsk som morsmål. Begge ungene snakker per i dag utmerket engelsk med utpreget aksent. De har et mye større ordforråd og begrepsforståelse enn begge foreldrene til sammen og vel så det, og har overhode ingen begrensninger med å snakke engelsk samme hvilken situasjon de står i.

Mine to påskelektyre-bøker er altså snart ferdiglest. Jeg tror jeg må lete gjennom bokhyllene etter nok en bok, for som sagt; leseglede er en gave - som må vedlikeholdes.

Lakriskuler

Jeg har alltid vært et "sjokolademenneske", men den siste tiden har jeg fått en annen craving; lakriskuler drasjert i sjokolade.

Det startet med at jeg kjøpte en boks med lakriskuler fra Bülow under en mellomlanding på Kastrup. De delte ut smaksprøver, og jeg ble solgt! Siden den gang bare MÅ jeg ha lakris i hus, heller det enn NOE annet.

Lakris påvirker blodtrykket. Heldigvis for meg har jeg naturlig lavt blodtrykk, så lavt faktisk at jeg ble anbefalt av lege å spise lakris mens jeg gikk gravid, for at jeg skulle få opp blodtrykket litt og ikke nesten besvime hver gang jeg reiste meg opp.

Om det var Bülow som var først ute med denne nye typen lakris er jeg usikker på, men utvalget i lakriskuler blir stadig utvidet og andre godteriprodusenter kommer med sine egne varianter. Flere har greie alternativ, men til nå kan altså ingen måle seg med Bülow sine.

Boksene fra Bülow er "heldigvis" ikke så lette å få tak i, de koster en halv liten formue - nesten 200 kroner for en liten boks, selges kun i utvalgte butikker og er nesten umulige å legge bort før boksen er tom. I nøden spiser fanden fluer. Siden jeg ikke har kjøpt inn favoritten til påske, skal jeg i dag ha meg en pose salty caramel choco-lakris-kuler fra Panda!

Breaking the law

To ganger denne påsken har vi brutt loven. Eller, ikke egentlig brutt den, men strukket den litt. Vi har tatt to dagsturer til hytta. Det er forbudt å overnatte på fritidseiendommer utenfor egen kommune, og alle fritidsreiser frarådes, men dagstur for nødvendig vedlikehold og sjekk er lov, og vi "gjemmer oss" bak det.

Sønn er i lærekjøringsfasen, elsker å kjøre bil, drømmer om å få lappen på 18 års dagen og kjører så mye og så ofte han kan. Det er ca 20 mil hver vei til hytta, og begge gangene vi har vært der nå i påsken, har han kjørt.

Jeg er plassert i baksetet. Med Datter hadde jeg ikke nerver til å sitte på i det hele tatt, med Sønn går det litt bedre. Jeg tør ikke å la han lærekjøre med meg, men jeg takler å sitte på. Ikke verst bare det.

Sønn bruker en app når han lærekjører; Gjensidige sin Øvelseskjøring. Ved å logge minimum 2000 km i appen, vil han og vi få forsikringsfordeler når lappen er i boks. Han trykker på "Start" når han begynner turen, og "Ferdig" når turen er avsluttet. Appen logger kjørerute, antall kilometer og tid. Du kan i ettertid angi hvilke trafikale momenter som er trent på underveis, f.eks. rundkjøring, lukeparkering, langkjøring, bakkestart, motorvei etc. Samtidig får han også for egen del en oversikt over hvor og hvor mye han har kjørt, og hva han har vært gjennom. Ledsager må signere alle turer. Når 2000 km er nådd, sendes kjøreloggen inn, og blir registrert hos Gjensidige.

Han begynte å bruke appen etter nesten ett års øvelseskjøring, samtidig som vi kjøpte "Husfred". Med de to langturene han nå i påsken har hatt, på tilsammen 80 mil, vil han nå sine 2000 kilometer nå i påsken, og vil da ha brukt ca et halvt år på det.

Han har ikke bursdag før tett opptil jul, så selve kjøreopplæring på kjøreskole tenker jeg at han begynner med rett over sommeren.

Begge dager vi var på dagsbesøk på hytta, var det strålende vær, blå himmel, stille hav og solskinn - akkurat slik en hyttepåske skal være. Det var deilig å være der, selv om det bare var for noen timer.

Hytteforbudet oppheves etter planen mandag 20. april. Gjett hvem som kommer til å avspasere noen timer påfølgende fredag, for å kunne komme tidlig avgårde og få en god helg på Sørlandet?

Påskelektyre

Det er lenge siden jeg har tatt meg tid til å lese. Jeg har egentlig alltid vært glad i å lese, men de siste årene har jeg liksom ikke prioritert det. I disse dager er det massevis av tid. Det er påskeferie, coronatid og lite annet å gjøre.

Jeg foretrekker å lese på engelsk, og fortrinnsvis i kategorien humor, men de to bøkene jeg nå har funnet frem og har begynt på, er verken i den kategorien - selv om begge til tider er til å smile av - eller på engelsk.

Ene boken er fra prosjektet "Hele Rogaland leser" fra 2016; Sovjetistan av Erika Fatland.

En annerledes og veldig godt skrevet reiseskildring fra Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan. Boken er informativ og forfatteren formidler veldig godt opplevelsene sine gjennom disse uvanlige reisemålene. Jeg har akkurat "kommet til" Tadsjikistan, og per nå er favorittdelen min forfatterens reise gjennom Turkmenistan.

Andre boken jeg holder på med, er en julegave jeg fikk julen 2018, Kunsten å oppdra en verdensmester, av og om faren til de 3 løpebrødrene fra Sandnes. Jeg har fulgt serien om familien på TV, og synes det er imponerende det de får til.

Mann fortalte i ettertid at bokhandelen bare hadde signerte utgaver i butikken. Han kjenner forfatteren godt, og ville heller få han til å skrive en personlig hilsen til meg i den. De som jobbet i bokhandelen var litt overrasket over at han ikke ville ha en ferdig signert bok. De lette lenge, og måtte til slutt ut på lageret for å finne en som ikke allerede var skrevet i.

Ren og fin bok fikk han tak i, og forfatteren skrev en koselig hilsen til meg, noe jeg satte veldig stor pris på.

Jeg har bestemt meg for å prøve å finne lesegleden tilbake i løpet av denne annerledespåsken, og håper å finne den med disse to bøkene.

Challenge accepted

I går kveld meldte jeg meg på en challenge. Datter var på besøk, og fortalte om Runner's World virtuelle løpechallenge. Jeg er ikke egentlig et konkurransemenneske, men liker å løpe og elsker medaljer og ble ganske gira etterhvert som hun fortalte.

Runner's World Challenge tilbyr altså virtuelle løp og månedlige utfordringer i tiden fremover, og jeg har meldt meg på utfordringen "mil etter mil i april". Her kan en velge mellom en totaldistanse på 42, 150 eller 300 kilometers løping i løpet av april måned. Datter har meldt seg på 150 kilometer, men det blir nok litt i overkant for meg. Jeg valgte derfor den korteste distansen på 42 kilometer, og det bør jeg klare. Jeg har allerede 14 kilometer i beina for april, og mangler da "bare" 28 ...

Jeg hadde egentlig meldt meg på Hålandsvannet løpet som skulle vært arrangert 14. april, men det er nå flyttet til august. Dermed ble dette en god erstatning. Og medalje vil komme i postkassen få dager etter at målet er gjennomført.

Så får man bare håpe at løping fremdeles blir tillatt fremover, og ikke forbudt slik som i Frankrike.

Gjett hvem som skal ut og løpe i dag?