Serier

Her i huset har vi oppigjennom alle år vært generelt svært lite på TV-titting. Dersom TVen står på, er det som regel nyheter eller sport det går i. Hverken Mann eller meg har den helt store interessen, liksom. Vi har svært mange i vennekretsen som følger med på serier, enten på HBO eller Netflix, og siden vi har ungdom i hus, har begge disse abonnementene vært et krav, mens vi voksne har egentlig aldri brukt det.

En sjelden helg uten absolutt noe sport av interesse på TV, fant vi ut at vi skulle starte på en serie, bare for å ha prøvd det, liksom. Vi fant fram anbefalinger fra venner, og bestemte oss for å prøve Westworld.

Veldig, veldig spennende, og for oss en helt ny verden! Før helgen var omme hadde vi sett alle episodene - ikke at det var så veldig mange - i sesong 1. Dermed måtte vi vente på ny sesong og nye episoder, noe vi syntes var litt kjedelig. 

I og med at vi faktisk, og i mangel på noe mer interessant, syntes det var greit tidsfordriv på kveldstid, begynte vi å se Homeland, også den etter anbefaling fra venner.  

De to første sesongene var veldig bra, sesong 3 var helt grei, men så gikk det sakte men sikkert nedover. Interessen dabbet av litt etter litt, og vi fikk nok og skrinla resten av serien midt i sesong 6. 

I stedet fant vi en ny serie, faktisk helt uten anbefalinger fra andre; Sons of Anarchy. Her var hele serien ferdig, så det var bare å pløye seg gjennom sesongene, uten å måtte vente i vinter og vår på neste. Også her var de første sesongene kjempespennende, og jeg kjente et snev av skikkelig "serie-hekt", men så utviklet det seg til mer og mer reinspikka galskap, og spenningen med serien forsvant. Vi så hele serien mest på trass på slutten. Om det hadde med serien å gjøre, eller med oss som ikke helt "seriemennesker", er usikkert. Helt ærlig synes jeg de burde skippet de 3 siste sesongene og stoppet galskapen etter sesong 4. Men vi så ihvertfall vår aller første serie helt ferdig. 

Det beste med hele serien foruten de første sesongene, var faktisk en sang fra en av scenene i filmen. Den befinner seg nå på min Spotify-spilleliste. Og så var det morsomt at det plutselig dukket opp en Turboneger-sang i en av episodene. 

Det hadde, mens vi var på Sons of Anarchy, kommet en ny sesong av Westworld, og Mann hadde lyst å fortsette på den. Jeg tror vi så 1 eller 2 episoder der, før vi - eller ihvertfall jeg - fikk nok, og skrinla den serien for all fremtid.

Etter det var vi dritleie av serier. LENGE! Og vi var veldig enige om at serier nok ikke helt var noe for oss. Det var helt til jeg så en reklame for en HBO serie som het Manifest.

WOW! Til nå min absolutte favoritt-serie! Så utrolig kjekk. Urealistisk, men likevel spennende. Vi "maraton-så" hele sesong 1 i løpet av et-par-tre helger, og måtte vente lenge på sesong 2. Nå er snart sesong 2 ferdig, og jeg kjenner faktisk at jeg synes det er litt kjipt. 

Siden vi var sånn ca ajour med Manifest, og siden Mann hadde lest gode anmeldelser av den nyeste sesongen av Homeland, bestemte vi oss for å prøve litt videre på den. Vi nesten led oss gjennom resten av en grusom sesong 6, før en noe bedre sesong 7. Sesong 8 skal visstnok være den aller siste sesongen av serien. Til nå stemmer anmeldelsene - sesong 8 er så langt veldig bra. Kanskje vi så smått begynner å bli litt sånn "serie-mennesker" vi også?

Som regel er slik "serie-aktivitet" forbeholdt når vi er på hytten. Nå har vi ikke fått reist dit på lenge, og det ser ut som om det også er lenge til vi får dra dit igjen. Det eneste positive med det, er at til da har vi fått lagt opp et fint lite lager med episoder både av Manifest og Homeland som vi kan kose oss med på kveldstid. 

Sosialisering

Tenk om vi ikke hadde hatt Facebook, FaceTime og Teams, nå i denne perioden hvor vi ikke skal omgås eller sosialisere oss. Jeg, som er i risikogruppa holder meg mest mulig innomhus, og ser knapt andre mennesker enn Mann og Sønn. De beveger seg ut litt mer enn meg, men med klare forholdsregler.

Jeg er egentlig ikke et ultrasosialt menneske, og trives aller best hjemme med den lille flokken min, men kjenner litt på at å bare være hjemme i egen stue er litt stusselig. Sikkert mest fordi noe annet akkurat nå ikke er et alternativ. Jeg liker å gå på arrangementer, konserter og tilstelninger, men å fysisk være tilstede på noe sånt er i disse dager ikke mulig.

Jeg digger alle som i utfordrende tider er mer eller mindre tvunget til å tenke annerledes, og finner  nye måter og arenaer å tjene penger på, eller holde på kunder og medlemmer på; Treningssenter som legger ut alternative treningstips nå som alle senter er stengt, restauranter og butikker som har begynt med hjemlevering for å få solgt varer nå som nesten ingen går i butikker, firmaer som holder webinarer og artister som holder konserter på nett.

Digital samling er eneste form for sosialisering som er mulig i disse dager. Jeg har egentlig vært lei Facebook lenge, og har vurdert å slette hele kontoen min. Det føles i hovedsak kun som en samling med uinteressant vås. Men akkurat nå flommes Facebook over av mange og interessante, digitale arrangementer.

I går kveld var jeg på Digital Mørkeblå Aften, arrangert av Viking, gjennom Facebook. Kjekt å høre hvordan styreformann, supportere, trener og spillere opplever det vi nå står midt oppi og hvordan de ser framover, i forkant av en fotballsesong som kommer til å bli helt annerledes enn noengang før.

I kveld har jeg arrangert Teams videochat-samling med 4 venninner; "Vin & Video". Vi skal kle oss fint opp som om vi skulle på et "ordentlig" treff, og bobler er lagt klar på kjøling. Vi bruker alle 5 Teams i jobbsammenheng, og det funker nok til privat digital sosialisering også. Jeg gleder meg! Det blir ikke kjekkere enn hva man gjør det til selv.

Til i morgen kveld har jeg bestilt tapas fra en lokal kokk som har måttet stenge restauranten sin, men som fremdeles holder kjøkkenet åpent. Beskrivelsen av maten høres utrolig bra ut, og den skal vi kose oss med til konsert med Skambankt, gjennom Tou Sessions.

Håper veldig mange "kommer" på dette arrangementet, og at alle som kommer vippser over "inngangspenger" som takk for konsert rett hjem i stua, og et lite bidrag i en vanskelig tid for artister.

Merkelig hverdag

I dag rundes det to uker med hjemmekontor grunnet Corona-pandemien som herjer rundt i hele verden. Hverdagen er merkelig. Jeg er ikke åtte uker gammel i nye jobben enda, og to av de har jeg altså sittet hjemme.

Det er skumle tider. Hele landet er mer eller mindre nedstengt, flere og flere mottar permitteringsvarsel eller blir permittert. På min gamle arbeidsplass har samtlige 6000 ansatte fått varsel. Jeg var bare innleid der, så jeg hadde nok stått ganske langt foran i køen for å måtte gå der.  Akkurat det gjør meg enda mer sikker på at valget mitt om å gå derfra var riktig!

Selv om jeg ikke har noen sikkerhet mot permittering eller oppsigelse i min nye jobb, er jeg ihvertfall fast ansatt. Likevel er jeg den aller siste ansatte i hele bedriften, og vil da naturlig nok inneha en av de første stillingene som vil bli vurdert dersom det går mot reduksjon i stab.

Heldigvis har jeg ikke mottatt noe varsel ennå, klient har foreløpig ikke signalisert stopp av pågående arbeid, og butikken ser ut til å gå bra. Men det er usikre tider, og i mellomtiden gjør jeg det jeg kan for å prøve å gjøre meg selv så uunnværlig som mulig, dersom det skulle gå mot drastiske skritt også hos oss. Jeg grabber til meg det jeg kan av arbeid, noe som medfører til tider både ekstremt travle og lange arbeidsdager. Men jeg har jobb! En utrolig kjekk jobb! Læringskurven er bratt, og uten noe opplæring er jeg nødt til både å finne trådene, sortere og løse dem på egenhånd. Det er utrolig spennende og lærerikt, jeg vokser, blir tryggere og mer kjent i min nye rolle for hver dag. Kjekt er det da å få følgende tilbakemelding fra en kollega, som viser at det jeg gjør, gjør en forskjell:

I normaldagen sitter jeg på en annen lokasjon enn de øvrige i prosjektet. Det er utfordrende, men det funker. For meg er det dermed ikke så store endringen med hjemmekontor, annet enn miljøet; personene jeg har rundt meg og at jeg for øyeblikket jobber fra min egen stue. Jeg har imidlertid lagt inn ønske om at jeg, når alt dette er over og hverdagen går mot normalen igjen, får kontorsted 1 dag i uka sammen med resten av teamet. Jeg håper inderlig det skjer før prosjektet er ferdigstilt!

Løpesko

Da jeg for flere år siden fant ut at jeg skulle prøve å begynne å løpe litt, var noe av det første jeg gjorde å ta innom Løplabbet for å finne ut hvordan føttene mine pronerer, for igjen å bli anbefalt rett type sko. For en god løpeopplevelse er gode og riktige sko utrolig viktig. Jeg landet på et par Mizuno sko som kjentes veldig bra ut der og da, men som ikke fungerte da de ble tatt i bruk. En stor skuffelse, og ikke verdt pengene i det hele tatt.

Jeg har normalpronasjon og løper for det meste på jevnt underlag, så etter litt søking og lesing av tester på nettet gikk jeg deretter for Adidas sin Boost serie, som var full klaff! Adidas skoene passet min fot kjempebra. Jeg kjøpte først et par Energy Boost, og da ble det straks mye kjekkere å løpe. Dess oftere og lengre jeg løp, jo mer så jeg behovet for gode sko, og oppgraderte videre til Ultra Boost serien som har enda bedre demping, og demping i hele sålen.  

Jeg har flere forskjellige par løpesko som jeg varierer mellom, for å minske belastningen på beina mest mulig. På tredemølle løper jeg på Ultra Boost X, for utendørs løping har jeg ett annet par Ultra Boost X samt et par Ultra Boost 19. 

 

Ultra Boost X er vel egentlig favoritten. Jeg foretrekker «sokkesko», de er lette, sitter godt på foten og det er ingen antydning til gnaging samme hvor langt jeg løper. For en som overpronerer vil nok denne skoen gi for lite støtte, men for meg er den perfekt. 

Svært mange av mine løpevenner løper på Hoka One One. Etter masse anbefalinger kjøpte jeg meg derfor et par Clifton 5. Makan til lette sko - de veier ingenting! Som jeg ønsket at de skulle passe, men til nå har de dessverre ikke funket for meg. Jeg får vondt i knærne av å løpe på de, og jeg mistenker at de har et litt for stort dropp fra hæl til tå til at de passer min løpestil. Men jeg har ikke gitt opp, og snører de på meg innimellom for å se om de blir bedre med tiden. 

Jeg har også kjøpt meg par On Clouds Cloudflyer. De er supre asfalt-sko, lette, og med veldig god demping. Jeg løper helst ikke på asfalt, men når jeg gjør det, er disse veldig gode. Likevel, de overgår ikke Ultra Boost. 

Til tross for at jeg egentlig tror jeg har funnet løpeskoene som er perfekte for meg, er jeg likevel hele tiden på jakt etter nye. Jeg har blant annet lyst til å prøve Nike sine nye Vaporfly eller Alphafly. Det KAN jo være at det finnes noen som er enda bedre å løpe på.

Hjemmekontor

… og plutselig endret hverdagen - og livet - seg dramatisk!

Corona-viruset herjer nå rundt hele verden, og har ført til store omveltninger både i privatlivet og i arbeidslivet.

Torsdag ble vi alle i heimen beordret til hjemmekontor på ubestemt tid. Så satt vi der, jeg og Mann på hver sin side av stuebordet, og sønn oppe på rommet sitt. Litt utfordringer ble det da både Mann og jeg hadde Skype møte samtidig klokken 10, men det gikk på et vis det også.

Vi startet som normalt med å skrue på maskinene kl. 07:00 fredag morgen. Nydelig med kort vei til jobb - kun ned trappa fra 2. etasje. Og i motsetning til normalen, sitter vi og jobber i pysjen.

Koselig var det da vi fikk staselig besøk, spankulerende i hagen vår og forbi vinduet mens vi satt og jobbet.

Hjemmekontor er ikke akkurat en ideell situasjon, men vi må prøve å gjøre det beste utav det. Det blir nå trivelige lunsjpauser i hvert fall.

Alle planer framover er lagt på is, i påvente av at ting skal roe seg - eller forsterke seg. Vi holder oss innomhus så sant vi ikke absolutt MÅ ut. Turen til Sørlandet med Tippehønene denne helgen er utsatt på ubestemt tid, og hva som skjer med påskeferie og de bestilte turene til London, København og New York aner vi ikke enda. Mest trolig blir alt kansellert. Trist, men det er det ingenting å gjøre noe med. Ferieturer kan forhåpentligvis tas igjen senere, når verdenssituasjonen er annerledes.

Det er skumle tider!

See you in Hell

De siste årene har det blitt relativt dårlig med konsertopplevelser på meg. Av "store" konserter var vi på Bon Jovi på Viking Stadion i fjor sommer, noe som ikke akkurat var noen "højdare". Helt siden Sønn var liten har jeg sagt at vi en dag skulle ta han med på Bon Jovi konsert et sted. Takk og lov for at de kom til Stavanger, for det hadde vært dødskjipt å brukt masse penger for å reise et sted for å se de. Så middelmådig var det.

Vi har hatt et svært gledelig gjensyn med Madrugada i Konserthuset,

og vi har vært en tur i Oslo og sett magiske Muse. Utenom det har det kun vært etpar konserter på Folken med gode, gamle Seigmen og Turboneger.

Et band jeg i flere år har hatt lyst til å se live, er Disturbed. De er storfavoritter på min spilleliste på Spotify, og er nok det bandet som for tiden spilles mest. Jeg sjekker alltid om de skal spille i nærheten når vi skal ut og reise, men til nå har det ikke klaffet.

Tons of Rock i Oslo i slutten av juni har sikret seg en hel del band jeg kunne tenkt meg å sett, deriblant Iron Maiden, D.A.D., Paradise Lost, Within Temptation, Deep Purple for å nevne noen få. Og Disturbed. Jeg skulle veldig gjerne vært på den festivalen, men datoene kræsjer med sommerferie. Et kjapt nettsøk viste imidlertid at de skal spille på en for meg ukjent festival, Copenhell, i København helgen før de skal til Oslo. Datoen de skulle spille sammenfaller med min bursdag, og jeg la inn et veldig fint ønske om å få tur til København og festival som bursdagsgave.

Hotell, flybilletter og festivalpass for fredagen ble straks bestilt. Det er ikke like mange interessante band som skal spille på denne festivalen som på Tons of Rock så det holdt med dagspass, men jeg skal få se Disturbed, og det holder i massevis for meg. I tillegg skal D.A.D. også spille samme kveld, så jeg håper å få med meg de også.

Bare få dager før København kommer Judas Priest til Stavanger, og den konserten skal vi selvfølgelig på. Kiss kommer også til regionen, men de spiller samtidig som vi er i København.

Ferieplanlegging

Årets sommerferie er bestilt, eller, i hvert fall flybilletter til årets sommerferie.

Det var aldri noe spørsmål OM vi skulle til USA i år også, det var mer HVOR. Jeg stortrives de fleste steder 'over there', utenom i California, så den staten var uaktuell. Alle kunne godt tenke seg tilbake til Texas, men vi fant ikke flybilletter innen rimelighetens grenser dit. Jeg kunne godt tenke meg New England området igjen, men da satte Sønn foten ned siden vi var der både i 2017 og 2019. Han ville ha noen nye stater på sin liste. Han kunne godt tenke seg å gjøre the Deep South; Louisiana, Mississippi og Alabama. Det var imidlertid ikke jeg like giret på. Hadde vi dratt til Texas hadde det vært en ting, men ikke siden det ikke ble Texas i år. Det er jammen ikke lett når 3 personer skal bli enige om sommerferie.

Jeg fant fram kartet over hvilke stater vi allerede hadde vært i, og søkte litt på nettet etter til hvor vi kunne få flybilletter til en grei pris. Best pris er som regel alltid New York, og det er også en kjekk by å starte fra. Hvilken retning vi skulle dra videre i, ble dermed den nye diskusjonen. Siden vi har vært i nesten alle kyststatene, og Sønn ønsket nye stater, skulle vi kanskje gjøre Midtvesten?

Familien tente på ideen, flybilletter til New York ble kjøpt og planen pr. nå er å kjøre til tur/retur New York - Chicago.

Chicago er en by jeg har hørt mye positivt om, så det hadde vært kjekt å være innom der en tur, og så kan vi legge inn litt strandferie ved Lake Michigan, eller muligens Cape May på returen. Ikke er det så altfor langt å kjøre, men vi tar det uansett etappevis, og temmelig på sparket. Strategien vi pleier å følge er at vi kjører så lenge vi gidder pr. dag, og finner et hotell på veien. Dersom vi liker oss eller finner noe vi har lyst til å utforske nærmere, kan vi godt være der etpar netter.

Videre nå må vi finne ut hva vi har lyst til å gjøre, både i New York og på roadtrip'en; hvor vi har lyst til å stoppe, hva vi har lyst til å se. Eneste som til nå er garantert, er at vi skal på den fantastiske østers-baren inne på Grand Central i New York, og spise skikkelig deep-dish pizza i Chicago.

Sønn vil i hvert fall få oppfylt sitt ønske om flere stater; og kan legge til Pennsylvania, Ohio, Illinois og muligens også Michigan på sin liste etter årets sommerferie.

Det finnes ikke dårlig vær!

I fjor høst var jeg på helgetur med Tippehønene til Sauda. Tippehønene er "foreningen" jeg går i; 4 jenter som har hengt sammen siden ungdommen og som møtes med mer eller mindre ujevne mellomrom. Da vi startet opp, møttes vi alltid på tirsdager, og så tippet vi Extra og så Extra-trekningen sammen, i foreningen. Derav Tippehønene.

Alle 4 er glad i å gå på tur, dermed var det en selvfølge at turklær skulle være med til Sauda. Jeg hadde ikke skikkelige turklær for regnvær, gamblet på opphold, og bommet så det holdt! Værgudene bestemte seg for å la det øse ned, sammenhengende, gjennom hele helgen. Det la imidlertid ingen demper på turlysten, lørdagen dro vi på en 6 km topptur, søndagen ble det over mila.

I mine etter forholdene relativt dårlige turklær, ble jeg gjennomvåt til skinnet, nesten før vi hadde startet. Det var så vått at tilogmed froskene søkte opp i høyden for tørrere terreng ...

I nettbutikken til jobben til Mann har de litt av alt, blant annet turklær. Da jeg kom hjem med de våte klærne etter sist tur, foreslo han tørt at jeg kanskje burde investere i skikkelige turklær. Jeg har egentlig ikke brukt for slikt så ofte, max etpar ganger i året, og skikkelige, vanntette turklær er fryktelig dyrt. Etter et kjapt lite søk i nevnte nettbutikk, fant jeg imidlertid et skallsett med 10.000 i vannsøyle til en helt overkommelig pris. Ukjent merke, men garantert mye bedre enn hva jeg noensinne har hatt, og som bør være mer enn godt nok til mitt bruk.

Til helgen skal Tippehønene på tur igjen, denne gang til ferieleiligheten vår. Forhåpentligvis viser Sørlandet seg fra sin allerbeste side værmessig, men om det mot formodning skulle bli regnvær har jeg i hvert fall sikret meg skikkelige klær, slik at turen ikke blir like gjennomvåt denne gang.

Parkeringskrøll

Jeg kjørte Mann til flyplassen en morgen. Det ser ut som en krigssone der ute, etter brannen i parkeringshuset en tirsdag i begynnelsen av januar.

Mann var selvfølgelig på reise den dagen, hadde parkert i parkeringshuset og kom hjem med det siste flyet som landet før flyplassen ble stengt. Han ringte meg og fortalte om brannen, og sa at han sikkert ble litt sein siden han ikke fikk ut bilen helt enda. Vi ble enige om at han, isteden for å vente, bare skulle hoppe i en taxi, så kunne vi hente bilen seinere på kvelden. Så lite dramatisk trodde vi det var da. Ikke lenge etter ringte han meg opp igjen. Hele området var avsperret, og det var ikke mulig å få tak i taxi, så han satte seg ned og ventet. Og sendte noen bilder fra åstedet.

Etter en time ringte han opp igjen, rimelig lei. Han ville da begynne å gå hjemover, så kunne jeg komme imot han med bilen og plukke han opp. Jeg hev meg i bilen, men ikke mange minuttene etter ringte han tilbake. Han hadde begynt å gå, og kommet bort til Heliporten. Der hadde han blitt hanket inn, han fikk verken gå videre, eller tilbake til flyplassterminalen igjen.

Jeg satt hjemme og så dekningen av brannen på TV hele ettermiddagen, mens han satt der ute og ventet. Og ventet. Og ringte hjem og klaget over hvor mye han kjedet seg. Naturlig nok. Han hadde landet rett før 4, timene gikk og ikke fikk de noe informasjon om hvor lenge de måtte bli sittende.

Ut over kvelden begynte de å evakuere selve flyplassterminalen der det var mest folk, mens de som var på Heliporten måtte vente og var de siste som kom seg ut av området. Ikke før godt over 9 ble de kjørt i flyplassbusser over rullebanen til ventende sivile busser som kjørte dem til Stavanger sentrum hvor det var etablert krisesenter med psykolog og det hele.

Vi ante ikke hvordan det hadde gått med bilen vår. Jeg så selvfølgelig for meg det verste; at bilen var oppbrent og kondemnert. Mann var litt mer optimist, han hadde parkert i den gamle delen av anlegget, og der så det ikke ut til at det var så store skader.

Vi har leiebil inkludert i forsikringen på bilen, men det kunne vi bare glemme. Leiebilmarkedet var støvsugd fra Haugesund til Kristiansand, og alt var allerede utleid. Heldigvis hadde vi kjøpt "Husfred" så noen krise var det ikke.

Etter to dager fikk vi komme og se på bilen. Hell og lykke, det hadde gått godt. Bilen var like hel, og så helt fin ut. Det hadde stått klart og tydelig i alle aviser at vi ikke måtte ta imot bilen uten å få den vasket, renset og sjekket. Takstmann som var med og så på bilen mente imidlertid at det ikke var nødvendig, og at den bare kunne hentes ut. Mann kjørte derfor rett til bilvasken på området, for å høre hva de mente. De tørket med en klut over dashbordet, og det var fullt av sot inni bilen. De antydet en reparasjon på mellom 8.000 og 15.000 for oppboning, interiørrens, service på klimaanlegg og skifte av kupéfilter.  Dermed var det bare å levere fra seg nøkler igjen, betale egenandelen på forsikringen og finne seg en taxi hjem. Påfølgende fredag kveld var bilen ferdig, og kunne hentes, god som ny!

Akkurat det med egenandelen irriterer meg grenseløst, men nå ser det ut til at vi kan få deler av den tilbake igjen. Jeg håper det, for det kjennes fryktelig urettferdig å måtte ut med 4000 kroner fordi en annen bil i parkeringshuset tilhørende Avinor begynte å brenne.

Men vi slapp å betale for parkeringen, det er jo og en ting...

Spørreundersøkelser

Norsk Gallup gjennomfører spørreundersøkelser for offentlige og private organisasjoner og bedrifter, og er en del av Norges største selskap innen analysebasert rådgivning. Undersøkelser fungerer som et talerør for forbrukere og innbyggere. Kunnskapen som samles inn, brukes blant annet til å få oversikt over det norske folks holdninger og erfaringer om viktige tema innen f.eks. politiske valg, kollektivtransport, helsetjenester eller handlevaner, eller for å få tilbakemeldinger på produkter eller tjenester.

Jeg står på mailinglisten til Norsk Gallup, og får ukentlig tilsendt undesøkelser som jeg kan svare på. Jeg pleier å svare så sant undersøkelsen gjelder noe jeg kan relatere meg til. Som regel tar hver undersøkelse 5-10 minutter å svare på, og i retur for mine svar får jeg poeng tilsvarende antall minutter testen er beregnet å ta. Poengene kan jeg veksle inn i forskjellige gaver fra deres gavekatalog.

I mange år har jeg samlet på juletrepynt fra Karen Blixens jul serien til Rosendahl. Det utgis nye figurer hvert år, og som regel får jeg etpar i julegave. Figurene er kjempefine, og med juletre både her og på hytta er det kjekt å ha mange.

Jeg var inne og så på saldoen min hos Norsk Gallup her om dagen, og så gjennom gavekatalogen for å se om det var noe kjekt jeg kunne bruke mine 140 poeng på. Og der hadde de ene Karen Blixen figuren fra Rosendal, en sløyfe som jeg ikke har fra før, til nøyaktig 140 poeng. "Velg gave"-knappen ble raskt trykket på, og få dager senere mottok jeg den i posten.

En veldig fin og kjekk takk for å bruke litt av min tid på noen enkle spørreundersøkelser. Og jeg har allerede begynt å bygge opp nye poeng på kontoen min.

Soppinteresse

Jeg er stadig en like iherdig sopp-plukker. Hver eneste høst, fortrinnsvis i helgene, vandrer jeg time etter time rundt i skogen for å lete etter sopp. Å ha blitt bitt av huggorm to ganger, i tillegg til å ha måttet plukke av dusinvis av flått fra rundomkring på kroppen, har ikke lagt noe demper på interessen eller gleden. 

For meg er det kantarell-familien som er gjevest. Av artene i kantarell-familien, startet jeg min «soppkarriere» med vanlig kantarell, den er lettest å kjenne igjen, og kan ikke forveksles med noe annet. Traktkantarell fulgte rimelig raskt etter, etter at jeg hadde tatt meg et sopp-kurs. 

I årevis var jeg på leting etter svart trompetsopp, en tredje art i kantarell-familien, og litt sjelden. Lykkefølelsen var ubeskrivelig da jeg endelig fant et sted med svart gull, og der har jeg funnet den igjen, år etter år. 

De siste årene har letingen, utover det jeg pleier å plukke, dreid seg om å finne gul trompetsopp, nok en art i kantarell-familien. Gjennom hele året prøver jeg å sondere ut nye plasser jeg skal undersøke til neste soppsesong, for forhåpentligvis å finne akkurat denne som jeg har så lyst å finne. 

Jeg leser bøker og ser på bilder for å lære meg å skille akkurat denne soppen fra andre (traktkantarell), slik at vet nøyaktig hva jeg skal se etter. Til nå har jeg altså til gode å finne den, men jeg gir ikke opp. Og håper at kommende sesong er sesongen jeg finner den!

Selvfølgelig plukker jeg like gjerne annen sopp også, jeg elsker steinsopp, piggsopp, morkler og blomkålsopp, men kantarell-familien er liksom gullet! 

Det har definitivt blitt en god del kilo sopp oppigjennom årene!

Jeg har veldig – VELDIG - dårlig stedsans, og går meg til stadighet vill, og må ofte bruke mobil for å finne hjem igjen. Det er litt dumt når jeg kanskje har funnet et flott soppsted, og så finner jeg ikke tilbake dit igjen fordi jeg hadde allerede gått meg vill da jeg fant stedet... Jeg fikk et tips om appen PhotoFind som kan gjøre akkurat det enklere for meg. Du tar bilde av stedet funnet er gjort, laster bildet inn i appen og vips! Du får en pil og en distanse. Klikk på distansen og Google Maps åpner seg – så er det visstnok bare å begynne å gå. Det er definitiv noe jeg skal prøve ut neste sesong! 

Et annet mål for meg er å lære meg kremler, men tror nok at jeg må ta et eget kremlekurs før jeg våger meg på disse. 

Åh, jeg gleder meg til høsten!

Underberg

Hver gang vi er ute og reiser, kjøper Mann en stor eske med Underberg på tax-free’en - både på utreise og hjemreise. Utreise-flaskene forsvinner som regel i løpet av turen. 

Mann mener Underberg er godt for alt og hjelper mot alt. Og av alt som ikke hjelper, hjelper Underberg best. Jeg drikker ikke Underberg. Jeg synes rett og slett det smaker fælt, og er vondt å drikke. Jeg ble påtvunget å drikke en liten flaske hver morgen den uken vi var i Egypt for flere år siden. Ifølge mann var det en nødvendighet for å unngå å bli sjuk av maten der, for det var det ganske mange som ble … Jeg grein litt hver gang han kom med flasken, og sto foran meg for å sjekke at jeg fikk ned alt innholdet - mellom brekningene. Jeg ble ikke sjuk, og Mann mener derfor han da har bevist at han har rett!

Alle flaskekorkene tas vare på.

Underberg har et «lojalitetsprogram» hvor du kan samle og «veksle inn» korker i unike Underberg-produkter. Produktene kan ikke kjøpes, kun veksles mot korker. De har ganske mange forskjellige produkter; blant annet Underberg forkle, nøkkelring, kortstokk, caps, t-skjorter, trailer med tilhenger, og høye stetteglass som du kan få gravert med ønsket navn, med tilhørende stand/bar med plass til Underberg flasker på toppen. Mest «vas», men glassene er fine, og det er også baren som følger med. Første batch av samlede ca 1300 (!) korker ble vekslet inn mot et sett med 4 graverte glass med bar.

Det skal altså en hel del korker til for å få nok til å veksle inn i produkter. Mann får ingen hjelp av meg til å tømme flasker, men det ser ut til at han klarer seg ganske godt på egenhånd. Nå skal det sies at han har brukt MANGE år på å samle nok korker til glass-baren, og han har også fått en del korker fra andre som drikker Underberg, men som ikke samler korker selv. 

Han har videre veldig lyst på Underberg-trailer og tilhenger, men der må jeg nok sette foten ned. Det kommer aldri på tale å ha noe sånt «til pynt» i heimen!

Afternoon Tea

Som regel når jeg er i London går alt i et heseblesende tempo. Det er liksom alltid så mye som skal nås, på så kort tid. Samme hvor mange dager jeg har der, føler jeg alltid ved hjemreise at det har vært en dag for lite. Men av og til reiser jeg sammen med noen som er flinkere enn meg til faktisk å ta en liten timeout mellom slagene.

Jeg pleier normalt ikke å gå på afternoon tea. For det første tar jeg meg sjeldent tid, for det andre liker jeg ikke te! Jeg har hatt helt grei afternoon tea etpar ganger, men det var før jeg var på afternoon tea på Sheraton Grand Hotel i Mayfair. 

Første gang jeg var der, var det sammen med en venninne som er en racer på å bruke appen Bookatable. Mennene skulle på fotballkamp, og hun hadde funnet et tilbud på Sheraton Grand som vi kunne ta mens de var der. Det var ganske så interessant; afternoon tea med free flowing bubbles. Da snakker vi! 

Sheraton Grand hotel er, vel; den mest treffende beskrivelsen jeg kan komme på: Posh! Hotellet er ærbødig i seg selv, restauranten med sirlig oppdekning, og med en dame spillende på harpe i bakgrunnen av lokalet. Stemningsfullt!

Du kan velge mellom uendelig med te-smaker, men for meg som altså ikke liker te, er ikke det så viktig. 

Maten blir servert på tradisjonelle bird-cage etasjefat, hvor nederste etasje inneholder nydelige sandwicher, midtetasjen nybakte scones med clotted cream og lemon curd til, og toppetasjen småkaker. 

Og FOR NOEN KAKER. Ikke bare er de flotte å se på, de smaker også himmelsk! 

Jeg hadde med meg en annen venninne til London noe senere. Hun er te-elsker, og hadde aldri vært på afternoon tea før. Det var dermed selvsagt at vi måtte innom Sheraton Grand! Også denne gang med free flowing bubbles. Te-elskeren hadde aldri smakt i nærheten av bedre te noensinne, og for henne var teen det største på hele London-turen tror jeg. Jeg, foruten etpar slurker te for høflighets skyld, holdt meg til boblene.

Om ikke så lenge skal vi nok en gang til London; meg og te-elskeren. Denne gang skal også en annen venninne være med, og det er nærmest et "krav" at vi skal ha afternoon tea på Sheraton Grand. Forhåpentligvis, for min del, har de fremdeles free flowing bubbles-tilbudet ... 

Gourmet

Jeg er veldig glad i «lite mat på store tallerker». Mann har tatt meg med på en av byens beste i den kategorien – Tango – på bursdagen min et par ganger, men det kommer jo på en «halv liten månedslønn», så det kan ikke gjøres ofte. Men fantastisk er det, de gangene vi gjør det. 

En av de største opplevelsene matmessig jeg har hatt, er da vi under Gladmat-Festivalen i Stavanger for en hel del år siden fikk bord på Kjartan Kjetlands Extreme Dinners Meny Arrabiata. Her ble vi servert 16 forskjellige retter, fysisk matet med skje av mannlige servitører til damene, og kvinnelige servitører til mennene, mens vi satt/lå på svære senger støttet opp med puter, inni et digert telt. Både stemningen og maten var magisk!

Et vennepar hadde ved en anledning vært på en fantastisk gourmet-restaurant i Odense, og fortalte om denne en kveld vi var ute på vift sammen. Egentlig er jeg et planleggingsmenneske, og veldig lite spontan, men akkurat der og da – vipps, så hadde vi bestilt oss helgetur til Danmark til dagen etter. Kun for å reise til Odense og spise på denne restauranten.

Odense ligger langt sør i Danmark, litt i overkant over hva som er OK å kjøre på en liten helg, men vi kom oss fram, selv med en omvei om Flensburg for litt grensehandel, og klokken 7 lørdag kveld var vi på plass på Goma!

Vi gikk for full pakke; Gochisö – en helaftensopplevelse.

Vanligvis blir du ikke aldeles sprekkmett på slike restauranter, men på Goma ble vi det. Det var så mange retter og så mye mat, at jeg rett og slett måtte hive inn årene og avstå fra etpar serveringer. 

Bildene rettferdiggjør slett ikke maten, som var aldeles nydelig og vel verdt reiseveien, selv om jeg ved en annen anledning kanskje vil ha litt flere dager på en såpass lang tur. Og totalprisen? Helt til å leve med!

En liten drøm er det å besøke Under en gang, både på grunn av lokasjonen under vann, og maten. Og jeg har ennå til gode å besøke byens visstnok aller beste - Sabi Omakase, og Re-Naa med sine nyervervede 2 Michelin-stjerner ... Forhåpentligvis skjer det en gang!

Medaljer

Som barn fikk jeg aldri en eneste medalje. Ikke at jeg var med på noe som kunne medføre noen medalje heller, da. Jeg hadde vel ca. tre treninger på friidretten i 11-års alderen, men dett var dett. Der manglet både talent og vilje, egentlig. Jeg var med i speideren i noen år, men der var det ingen medaljer som ble utdelt. Jeg spilte også kornett i korps i ett år, men måtte slutte etter aspirant-tiden da jeg ikke lenger kunne skjule at jeg ikke kunne lese noter, og i ett helt år hadde spilt kun på gehør og pugging, så ingen medalje å få med derfra heller. 

Da jeg begynte å jogge som godt voksen og 40+, var det aldri noen intensjon at jeg skulle delta i noe løp. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt, og har egentlig aldri brydd meg så mye om å måle meg mot andre. Jeg har imidlertid alltid brukt sportstracker, og syntes etter hvert som formen begynte å komme seg, at det var kjekt å se tydelig progresjon. Litt etter litt begynte tanken om å være med i et løp å melde seg. Da ville jeg jo da få min aller første medalje … Det hadde vært stort!

I USA har de finslige 5-kilometers «fun-run», ikke noe seriøse greier for eliteløpere, men mer for vanlige folk. Du kan løpe, eller bare gå hele eller deler av løpet om du ønsker. Det virket også «tryggere» og uten noe som helst press å være med i løp der, i tilfelle det ble helt katastrofe. Sommerferien 2017 meldte hele familien seg på et slikt løp i Maine. Og det gikk strålende! Jeg perset på 5 kilometeren, med god hjelp av datter som løp sammen med meg og dro meg rundt. Og jeg fikk min aller første medalje. En flott en, med bilde av en hummer, siden løpet var i forbindelse med den lokale, årlige hummer-festivalen. Det var supergøy!

Både løpet og medaljen ga mersmak. Året etter var vi på ny i USA, med venner - på besøk hos venner i Texas denne gang. Vi fant et 5-kilometers Thanksgiving charity-run i nærheten av der vi bodde, og meldte oss på. Vi hadde kjøpt med Norge-T-skjorter som vi løp i – og høstet med det stor oppmerksomhet både fra arrangører, deltakere og tilskuere - så stor, faktisk, at i påfølgende års løp var gjengen i Norge-t-skjorter avbildet på invitasjonen til løpet! Ny medalje til samlingen ble det, og i forsinket bursdagsgave fra min amerikanske venninne fikk jeg en egen medalje-henger etter vel gjennomført løp. 

Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, meldte jeg meg deretter på Ryfastløpet, og jeg skulle plutselig løpe halvmaraton. Som et ledd i opptreningen var vi en liten gjeng som meldte oss på Hålandsvannet-løpet. 7 km, med ny pers rundt vannet. Kjempegøy. Kanskje et ørlite, begynnende konkurranseinstinkt er i emning? Til dette løpet fikk jeg i tillegg verdens kuleste startnummer! Veldig passende!

Nå har jeg 4 medaljer på medaljehengeren min. Jeg er kjempestolt!

Når det gjelder løp fremover, har jeg meldt meg på også dette årets Hålandsvannet-løp, i april, men noen planer utover det har jeg ikke. Etter Ryfast sa jeg at jeg aldri noensinne behøvde å løpe halvmaraton igjen, men sånn i ettertid; hadde de arrangert akkurat det løpet en gang til, hadde jeg deltatt, uten tvil. Selv om det var langt, tungt og vondt, var det samtidig utrolig gøy. Så, døren står egentlig litt på gløtt for en ny halvmaraton likevel, og det er slett ikke en umulighet at jeg en eller annen gang i fremtiden melder meg på 3-sjøers løpet …

Daddel-kuler

Å være søtmoms og samtidig diabetiker er ingen god kombinasjon. Jeg elsker sjokolade!

Etter flere år med å kunne regulere diabetesen på egenhånd med diett måtte jeg begynne med medisiner, og kutte ut Cola, som jeg i alle år har vært avhengig av. Eller, jeg kuttet den ikke ut, jeg bare skiftet - til Cola Zero. Det er min koffein, og den MÅ jeg bare ha! Det gikk over all forventning, og jeg synes nå Zero er bedre enn vanlig Cola. Sjokolade er også noe jeg bare MÅ ha, men det finnes ikke egentlig noe godt alternativ til sjokolade. Akkurat det er litt kjipt når man har diabetes. Litt kan man jo ha, men når det gjelder sjokolade har jeg overhode ingen begrensning …

Jeg fikk en oppskrift på noen alternative og sunne «sjokoladekuler» av en tidligere kollega, og i «omstillingsuken» mellom gammel og ny jobb fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på disse. 

10 stk dadler

4 ss kokosolje

2 ss kakaopulver

1 dl havregryn

Litt havsalt og kanel

3 ss kokos til rulling

Jeg startet med å smelte kokosoljen i vannbad, samtidig som jeg la dadlene i bløt i 10 minutter. Deretter fjernet jeg steinene fra dadlene og moste de i kjøkkenmaskinen. Jeg blandet kakaopulver, havsalt og kanel oppi kokosoljen, hadde oppi de moste dadlene og havregrynet og blandet det godt. Deretter 15 minutter i kjøleskap for at «røren» skulle få sette seg, og bli lettere å rulle til kuler. Kuler ble deretter laget og rullet i kokos, og så tilbake i kjøleskap i lufttett glass for oppbevaring. 

De var superenkle å lage. Gjort på en halvtime fra første ingrediens ble funnet frem til ferdige kuler var i kjøleskapet – mesteparten av tiden gikk faktisk i venting. SÅ gode de ble! Første batch forsvant før kvelden var omme. Dagen etter ble ny batch laget, da med dobbel oppskrift.

Datter nektet først å smake, og påsto hun ikke likte dadler. Vel, det var i så fall før hun hadde smakt disse. Sønn rynket på nesen da han hørte hva som var oppi, men elsket de, og serverer de nå til alle han får på besøk. Ingen av de som til nå har vært innom og smakt, kan forstå at dette er sunt, at det faktisk ikke er sjokolade i de. Og det er jo en god ting; sunt godteri som ikke smaker sunt … Det er noe i hvert fall jeg liker! Og perfekt for en søtmoms av en diabetiker.

Opplevelser kan ikke måles i kroner

Da vi kjøpte ferieleilighet på Sørlandet, måtte vi love ungene at det ikke skulle gå utover «normale» ferier. De er oppvokst med mye reising, og ønsket absolutt ikke å tilbringe hele sommerferien på Sørlandet. De ville til utlandet! 

Ungene begynte å bli såpass store at vi kunne reise på andre typer ferie enn charter; litt lengre og kombinere med litt storbyferie. Det første "langreise"-året reiste vi til Aruba. Året etter ble hele familien smittet av USA-«feber»! Sommerferie har fra da av blitt lagt dit hvert eneste år. I 2014 var vi i New York og Florida, 2015 i Texas, 2016 i Texas og Louisiana, 2017 i New England-området, 2018 i California og 2019 i New England igjen, med en svipptur innom Canada. Vi har i løpet av de siste 6 sommerferiene vært i 19 stater, noe som visstnok tilsier 38% av USA. I tillegg har jeg både alene, og sammen med Mann, hatt en del langweekend-turer til USA.

Vi satt og snakket om reising og ferie i lunsjen på jobb her om dagen, og en kollega regnet raskt sammen at vi måtte ha brukt nær – om ikke over – en million til sammen på ferier de siste 7 årene. Sånn har jeg aldri tenkt. Ja, det er dyrt å reise til USA, men jeg har aldri lagt sammen og sett totalsummen. Det er skremmende mye penger, og jeg vil helst ikke tenke på det. 

På den andre siden; vi har samlet 19 stater med minner! Vi har stått opp midt på natten for ut og fiske hai i morgengryet, fisket alligator-gar om natten med hodelykt og pil-og-bue, fisket rokke med pil-og-bue, og vært på kanin- og villsvinjakt i Texas, vi har vært på hummer festival i Maine, har padlet kajakk i Cape Cod, kjørt airboats i Everglades, svømt med ville delfiner i California... Opplevelsene vi har hatt er så mange - altfor mange til at de kan ramses opp - og så store, og de kan slett ikke måles i penger.

Kjørende langs veien i Vermont så vi plutselig dette skiltet:

Bare å få sett det er nesten verdt en million kun i seg selv ...

Too Good To Go

Når god og spiselig mat havner i søpla, blir det til matsvinn. Det er ikke bare maten som havner i søpla, men også alle ressursene som ligger bak det å produsere, foredle, frakte og oppbevare maten. Matsvinn er et stort miljøproblem. Via appen Too Good To Go kan du redde forundringsposer fylt med overskuddsmat, til en billig penge. Posen kan for eksempel inneholde bakervarer, matvarer fra dagligvarebutikker, frokost eller lunsj fra hoteller, eller middagsretter fra restauranter. Du aner ikke hva som er oppi forundringsposen før du henter den på gitt klokkeslett, som som oftest er rett før stedets stengetid.

I går morges bestilte jeg 2 slike forundringsposer. Den ene, forundringspose med bakervarer, skulle hentes hos Vaaland Dampbakeri i Hillevåg mellom klokken 15:30 og 16:00. Den andre, forundringspose med dagligvarer, bestilte jeg fra Helgø Meny Mariero, og skulle hentes mellom 20:30 og 20:45.

Jeg håpet veldig at det skulle være berlinerboller oppi forundringsposen fra Vaaland, selv om jeg tvilte på det. Vaaland sine berlinerboller er de beste berlinerbollene som finnes, stappfulle med vaniljekrem, og de er utrolig populære. De selges kun fra nyttår til ca midten av mars, aldri ellers i året.

Vel hjemme med posen etter henting, var det faktisk var to berlinerboller oppi, sammen med tre rundstykker, ett horn og en salat med egg og reker. For 45 kroner.

Det ble en veldig god lunsj!

Om kvelden var det henting hos Helgø Meny Mariero. Der kom jeg hjem med en stor papirpose med digg!

Posen var fyllt med et brød, en spicy burger, to veggisburgere, to baconburgere, en boks med Jacobs oliven, en pakke hamburgerrygg, en pakke kalkunpålegg og to sjokolade-croissanter. Alt det til 49 kroner.

Jeg har hørt litt forskjellig om Too Good To Go, og det er visst ikke alle steder du får så mye, eller like gode varer. En venn hadde blant annet ett sted fått tre vaffelplater... Jeg har kun prøvd en gang tidligere, da fra Jærbakeren, også den gangen ble jeg fornøyd. Jeg kommer definitivt å prøve det igjen!