Rihanna konsert

Sikkert ikke mange som hadde gjetta meg på en Rihanna konsert, og ihvertfall ikke at jeg storkoste meg på en, men sånn er det altså: Jeg har vært og sett Rihanna i Bergen. Hva gjør man ikke for ungene?

Datter er STOR fan av Rihanna, og i bursdagsgave fikk hun derfor billetter til konsert i Bergen. Og da må jo mor følge! Selvfølgelig.

Det ble en superkort tur! Opp med 5-flyet etter jobb, for å dra ned igjen med 7-flyet morgenen etter. Hvilket betydde at vi måtte opp 04:45. Litt i overkant optimistisk booking, vel skal det gå fort og effektivt og man tenker at man ikke skal være borte fra jobb, men denne var litt i drøyeste laget! *GJESP!!* Legger det på minnet til neste gang!

Tinie Tempah var første oppvarmer ut. Morsom type som skapte liv i nesten 45 minutt. Han avsluttet med den eneste sangen jeg hadde hørt fra ham, Written in the stars. Veldig bra. Santigold fortsatte med nye 45 minutt, sprek dame som verken jeg eller Datter hadde hørt om før, men det var fart i musikken, og noe var tilogmed litt "annerledes" ...

Rihanna lot vente på seg. Hun skulle egentlig ha gått på kl 21:15, men vi ble stående til 22 før hun viste seg. Hun var sikkert travelt opptatt med noe backstage... Hun entret scenen med sløve øyne og noe "påfallende" frenetisk tørking under nesen, vel, showet var ihvertfall bra, og det var ikke en sur tone å oppdrive. Hun er god, og hun vet det. Hun trenger ikke gi mer enn akkurat nok. Alle "MÅ" sangene var der, sammen med noen for meg helt ukjente. Hadde det ikke vært det, hadde jeg forresten blitt overraska.

Datter storkoste seg, og proklamerte etter at showet var ferdig: "Dette må være verdens beste bursdagsgave! Det var tilogmed bedre enn Real Madrid drakt ..." (som hun egentlig ønsket seg...)

Mannen som sto opp fra de døde ...

Det er ikke bare Jesus som – etter sigende - har stått opp fra de døde igjen. Jeg har nemlig funnet enda en! Nå i nyere tid! Kanskje han er en sensasjon, eller kanskje ikke...

I min tidlige ungdom på 1980-something-tallet, mens jeg fremdeles reiste på ferie med mine foreldre, møtte jeg en gang en hel engelsk skoleklasse, med elever rundt min egen alder. Veldig gøy for meg å være sammen med jevnaldrende, samtidig som jeg fikk praktisert engelsken vi hadde fått introdusert bare noen få år tidligere. Selv om vokabulæret ikke var videre vidt, skjønte jeg for det meste hva de sa, og de skjønte visstnok hva jeg sa også. Det var veldig inspirerende, og sikkert en medvirkende faktor til at jeg senere ble veldig glad i språk. Anyway, i 1980-something var det veldig vanlig med brevvenner, man skrev brev til hverandre, gjerne på fint papir, også kalt brevpost, man satte frimerke på konvolutten og gikk på postkontoret og sendte brevet. Gjerne flere ganger i måneden. Slikt gjør man jo ikke lengre. Man har epost og facebook og linkedin og twitter og blogg og gudvethva annet, som alle har erstattet den gode, gamle brevskrivinga. Ikke det, det er jo blitt så dyrt å sende brev med Posten nå i dag, at man faktisk, i noen tilfeller, får rimeligere flybilletter og kan fysisk dra på besøk, heller enn å bruke Posten ...

Ved feriens ende utvekslet jeg adresser med flere i gruppa, som jeg skrev med en stund etter at vi kom hjem til våre respektive land. En gutt skrev jeg med lenge. Faktisk i flere år. Før jeg en dag fikk brev fra hans kamerat. Han kunne fortelle at min brevvenn dessverre hadde blitt drept i en bilulykke. Tragisk. Jeg hadde akkurat mistet en annen kompis i en annen ulykke her hjemme, og jeg ble ganske preget av brevet. Jeg skrev selvsagt straks tilbake til kameraten, men jeg hørte aldri noe mer fra ham...

Jeg er, og har alltid vært en racer på å huske navn, og her en dag fant jeg ut at jeg – for moro skyld – skulle søke opp endel navn fra ”den tiden” på Facebook... Selv om jeg syntes det var litt morbid, var det noe som fikk meg til å søke opp den døde guttens navn. Det var flere som hadde det navnet, men ett bilde fikk meg til å stusse – det kunne minne om ham... Han hadde åpne profilbilder, og jeg bladde fort gjennom den – og jammen hadde han ikke lagt inn bilde av seg fra sine ungdoms år, hvor han var for meg veldig gjenkjenbar.

Hvordan er det mulig at en som døde nesten et tiår før internettet var oppfunnet, ihvertfall velfungerende, kunne befinne seg på Facebook?

Jeg sendte ham en melding, og fikk ganske raskt svar. Joda, det var riktig person! Etter over 20 år, har jeg nå funnet igjen min gamle, døde - likevel sprell levende brevvenn!

Hvordan spør man så om ikke personen egentlig er død? Man gjør ikke det... Man innser vel at gutten var lei av å være brevvenn, og ikke visste helt hvordan han skulle formidle det. I 1980-something var verden enorm, og man hadde vel generellt få tanker om at en dag skulle noe sånt kunne slå tilbake...

Kniplingsbryllupsdag

I dag har vi bryllupsdag, jeg og min mann. Kniplingsbryllupsdag. 13 år som gifte!

Han kom hjem med røde roser


(det må nesten nevnes at det var en av hans ansatte som måtte bestille blomstene...) og gave


Den skjønneste mini-eksterne harddisken jeg noengang har sett. Knallkjekt! Nå skal jeg endelig få tatt backup på både bilder og musikk!

Kniplinger fikk jeg imidlertid ikke, da han ikke visste hva det var for noe... :-)

Og hva fikk så han?? Ingenting... ennå ... :-S

Practical jokes

Min bedre halvdel er en virkelig moroklump! Når han vil, vel å merke. Han simpelthen elsker pranks og practical jokes. Heldigvis er det sjeldent det går ut over meg, jeg synes ikke slikt er morsomt i det hele tatt, og han vet hva han i så fall kan vente seg, og det er det sjeldent verdt... Eller, jeg synes det er mosomt når det går utover andre da... Han gjør uanz sjeldent noe hjemme, men på jobb får han utfoldet seg, så til de grader...

Han er ikke alene, han har en lik, om ikke en enda bedre "pranker" på kontoret, og sammen er de, om ikke dynamitt, så ikke langt ifra...

Her en påske var det ei på kontoret deres som tok seg litt ekstra ferie. I hennes fravær gjemte de tastaturet hennes, fant et gammelt som ikke virket, pirket av tastene og sådde karse nedi. Når karsen var vel begynt å vokse, satte de tastene på plass igjen, og dagen den stakkars damen kom tilbake på jobb, satte de karsetastaturet fint der hennes egentlige tastatur sto ...


Kontorplassen til min mann, kalles internt for akvariet. Det har heldekkende vindusfasade som vender ned mot butikken i etasjen under. Etter fjorårets ferie, hadde noen vært oppe i lift og hengt opp - selvfølgelig - printouts av gullfisker - på hele glassfasaden. Priceless!

Å skifte om taster på andres tastatur er årets "hit". For de som ikke skriver touch, vel å merke. At Hei konsekvent blir til Mei når man starter en mail, er visstnok ustyrtelig morsomt. Det, og "hull". Hull fra hullemaskin, som iherdig er blitt samlet inn fra samtliges hullemaskiner, og hatt oppi halvliterglass sammen med sølv og gullglitter, for så å bli satt oppå kanten på døra - hvorpå det ramler ned og fyker overalt når døren åpnes. Han hadde etpar av hver av disse sist uke. Det var ikke måte på hvordan han gledet seg. Og suksess følte han visst sjøl at det var i etterkant.

Han var selv borte fra kontoret etpar dager sist uke, og når han kom på jobb i dagmorges ventet det en liten hevn:


Tittelen på bildet var: PAKK JEG JOBBER MED!!! Han klarte akkurat, og såvidt, åpne døren!

Jeg lurer på hvordan den bedriften egentlig går, all den tid de ansatte bruker så mye tid og krefter i løpet av arbeidsdagen bare på tull.... OG; Er det ikke ille nok å komme tilbake til jobb etter ferie i utgangspunktet, om en ikke skal måtte forvente - eller frykte - at noen har gjort noe med kontoret ditt mens du har vært borte??

Hadde han bare brukt all denne kreativiteten sin til noe vettugt, i stedenfor... *sukk*

:-)

6 kilo gull

I år er det så definitivt kantarellår. Jeg har aldri sett så mye kantareller noen gang. Nå har jeg ikke vært aktiv sopp-plukker i så veldig mange år, men noen har det nå blitt...

I løpet av etpar timer, og med et par runder tilbake i hytta for å tømme den lille tur-kurven, var den store "oppsamlingskurven" nesten full av store, flotte, gule kantareller. Lykke! Og når jeg kom hjem, hev jeg kurven på vekta; 6,3 kg.


Jeg har mine faste, selvfølgelig superhemmelige kantarellsteder i området rundt hytta. Det har variert veldig hvor mye jeg har funnet, men i år var det gult alle steder. Massevis av gult. Synd at vi selger hytta nå, denne turen var siste gang vi var der, regner jeg med. Jeg får nok ta en dagstur tilbake dit kommende år, bare for å hente sopp!

Nå er det bare drittjobben som gjenstår; å rense opp alt. Men uanz er det verdt det!

Halloweenkostyme

Det er vel snart på tide å begynne å tenke på kostymer til årets halloweenparty. Dato for happeningen er enda ikke satt, men det kommer nok snart det også!

Jeg er i år, som i fjor, helt skrapt for idéer om hva jeg skal ha på meg. Alle er jo så utrolig flinke til å kle seg ut, og dermed blir det vanskeligere og vanskeligere for hvert år å finne "det rette".

Har prøvd å lete litt på nettet, det er så mange kule kostymer til menn, men til damer er det heller mindre... Jeg har funnet disse to relativt festlige, men de er dessverre uaktuelle, siden jeg ikke er mann ...



Noen som har gode forslag til hva jeg kan kle meg ut som i år?

Kattepine ...

En av naboene ringte meg for en stund siden. Overlykkelig. Hun kunne fortelle at vi – som i oss – altså i fellesskap – hadde blitt besteforeldre. Jeg var helt blank! Jo, katten deres hadde fått 4 skjønne kattunger den ettermiddagen. Jeg var fremdeles like blank, og lurte på hvor i all verden hun ville hen. Hun fortsatte, like entusiastisk, at siden katten vår var ungenes far, hadde vi dermed to kattunger hver! Da lo jeg. Høyt og lenge. Stakkars dame, hun skjønte nok like lite som jeg gjorde i starten av samtalen.

Jeg spurte selvfølgelig på hvordan hun kunne vite at det var vår katt som var synderen. All den tid vår katt er en sterilisert hunnkatt, vil jeg mene at det skal godt la seg gjøre….


Jeg takket derfor nei til ”min” andel av kattungene, og overlot ansvaret til henne alene. Det er jo nettopp av slike grunner jeg har valgt å sterilisere dyret! Hun var ikke like kvitrende da hun la på røret!

Jeg har fremdeles et godt forhold til naboen, men denne episoden tør jeg ikke dra fram. Jeg er nemlig ikke sikker på – selv den dag i dag – at hun finner den like morsom som meg!

Jimmy Choo

Jeg simpelthen ELSKER Jimmy Choo. Jeg har tidligere blogget om den fantastiske Jimmy Choo-clutchen jeg fikk av Camilla til jul i 2009. Til bursdagen i år fikk jeg en fantastisk Jimmy Choo selskapsveske av Ingi. Heldige meg!

Nå har også Jimmy Choo kommet med parfyme. En vanvittig god en. Selvfølgelig.


De har den ikke på taxfree'en - enda, men jeg håper den kommer der snart. På Estetique koster EdP'en 635,-. EdT'en koster noe mindre, men er langt fra like god.

Jeg kjøpte den tidligere i sommer, og VET at det blir min faste fremover!

Ta deg en tur inn i ditt nærmeste parfymeri og test den ut. Det er nesten en nødvendighet!

Dessert-sushi

Den mest perfekte gaven til en som elsker både sjokolade OG sushi! Den mest perfekte gaven til meg! Jeg har aldri sett noe lignende.


Sett med 4 forskjellige sjokolade”typer”: Sjokolade med ingefær, sjokolade med mandarin, sjokolade med grønn pepper og sjokolade med noe som kalles ”zen”, uten at jeg aner hva det er.

Settet kommer med 4 forskjellige sauser – en saus til hver sjokolade”type”, og lekre spisepinner.


Jeg har ikke prøvd det ut enda. Aner ikke hvor jeg kan få fatt i et nytt, og må nesten spare det til en spesiell anledning.

Noen som har sett noe sånt tidligere?

Hengekøye

Sommer er hengekøye. Late, deilige, varme dager, sløvende med ei bok. Magisk! Nå har det ikke vært mange slike dager i disse trakter denne sommeren, men jeg håper fremdeles.

Min inderlig kjære og godt brukte hengekøye kjøpt i Venezuela for 13 år siden, måtte kasseres i fjor sommer. Et stort tap, men heldigvis uten at noen forulykket før beslutningen om avlivning ble tatt! Derfor var gleden stor da jeg fant denne varianten utstilt i Lyngdal tidligere i sommer.


Kr 4600,- var vel i overkant av det jeg hadde tenkt å betale for en ny hengekøye. Sønn kunne imidlertid fortelle at ene naboen nettopp hadde investert i noe lignende. Entusiastisk meldte jeg henne, spurte hvor hun hadde kjøpt sin, og fortalte om vidunderet jeg hadde funnet.

Hennes var kjøpt på Plantasjen, til rett over 1000-lappen. Jeg slo fort fra meg "vidunderet i Lyngdal", og tok turen til Plantasjen så snart vi var kommet hjem til Stavanger igjen. Stativet var kliss likt, selve hengekøyen ikke i nærheten, men jeg kjøpte den for det. Etter at stativet var montert tok det kun en rask test for å fastslå at matta ikke dugde i det hele tatt. Den hadde stenger i endene, og de gjorde den ustødig og dermed også svært så ubehagelig å ligge i. Heldigvis hadde jeg liggende en i reserve, uten stenger, som passet perfekt. Ikke like innbydende som "vidunderet i Lyngdal", men dugende og vel så det!


Nå i ettermiddag har jeg ligget der ute på terrassen, i hengekøya, med tredje boka i ”I Heart”-serien. På slike dager kan man kun konstatere en ting: Livet er Herlig!

Baby Foot

I dag tester jeg ut noe snedig!

Gressenke uten unger som jeg er i disse Lyngdal Cup tider, må man prøve å finne noe mer eller mindre fornuftig å fylle tiden med.

Jeg fikk anbefalt Baby Foot fra en kollega. Hun hadde testet det ut, og resultatet var visstnok fantastisk. Lettlurt som jeg er, har jeg nå vært på Vita og kjøpt meg en "Easy pack", og sitter nå med "vidundermiddelet" på.


Det er rett og slett en enkel greie for å få bort hard og død hud på føttene. Pakken består av to "sokker", poser fylt med en gelegreie som du stapper beina oppi. Posene var litt store, så jeg måtte tre på meg et par normale sokker oppå, for å holde de på plass.

Dette skal jeg sitte med i to timer, så skal geleen skylles av. Greit å ha Brann-Viking å se på mens jeg må sitte sånn!

I løpet av 5-7 dager skal de døde hudcellene tørke, og etter ei uke skal jeg - etter sigende - ha silkemyke "babyføtter". Som skal holde seg slik i 3 måneder. Høres nesten for godt ut til å være sant, men absolutt verdt forsøket.

Pakken kostet 199,- på Vita. Virker det, er det billigbillig!

Sardinia

Sardinia var akkurat så bra som jeg hadde håpet det skulle bli. Faktisk enda bedre. Selv om det ikke så helt slik ut ved reisens start. En av de 8 billettene våre viste seg å ikke stemme helt, dermed måtte ny billett ordnes, og ene medlemmet i reisegjengen måtte reise alene dagen etter oss. Flyet vårt fra Sola ble selvfølgelig forsinket, noe som gjorde at vi ikke rakk flyet videre fra Frankfurt og måtte ombookes til annet flyselskap. Vi hadde avtale om henting på flyplassen i Olbia, men gjøken vi hadde leid leilighetene av, var ikke videre behjelpelig med å videreformidle beskjed om forsinkelsen til de som skulle hente oss. Heldigvis fikk jeg til slutt et telefonnummer, og straks direkte kontakt var opprettet ble alt ordnet. Men det var en stund der at liksom alt tilsa at vi ikke burde reise på denne ferien... Den følelsen snudde heldigvis, og oppholdet ble kanonbra!


Litt forvirring ble det da vi kom fram, og oppdaget at det ikke var noe sted i nærheten å kjøpe inn mat slik infoen vi hadde fått tilsa. Dermed måtte bil leies. Ikke akkurat en italiensk sportsbil, men den gjorde nytten!


Det viste seg at leilighetene vi hadde funnet tilfeldig på nettet, var på et ferieanlegg for italienere - de hadde knapt sett en turist utomlandsfra der før, ingen snakket engelsk og menyen på restauranten på området fantes kun på italiensk. For meg er det egentlig et kvalitetsstempel, og det viste seg å stemme. Vi prøvde flere andre restauranter rundtom på øya, men ingen kunne måle seg med vår egen i Baia Turchese. Vi visste ikke alltid hva vi bestilte, italiensken er ikke helt på G selv om mye er gjenkjennelig, men aldri en gang ble vi skuffet! Mat og vin er viktig, OK, husets vin på restauranten var ikke noe å skrive om, men det ble uviktig all den tid maten var så hinsides god.



Stranda som lå ved leiligehetene var flott, og action fikk vi også når det ble grasbrann på øya, og brannflyene brukte "vår" strand til å hente opp vann ifra.


For ungene var det aktiviteter hver dag, og "klubb" hver kveld. Og når ungene har det bra, har også foreldrene det bra. Selv om det kun var noen få som kunne engelsk, og det de kunne var noe begrenset, klarte ungene å få seg nye venner.

Ungene prøver å presse gjennom at vi skal tilbake neste år, men verden er jo stor, og det er mange steder som gjenstår på lista mi. Blant annet Korsika. Jeg hadde jo store planer på forhånd om å dra over til Korsika mens vi var der. Det fikk vi aldri til. Vi prøvde den ene dagen det var overskyet, vi kom litt seint igang, det var halvannen times kjøring til der hvor båten gikk fra, og da vi kom frem, var vi for seine til den ene båten vi kunne hatt tatt for å få noen timer på Korsika. I tillegg viste deg seg at alle båtene den uka var innstilt, dermed var det bare å snu å kjøre hjem igjen. Korsika står dermed fremdeles på lista over "must go", så det er ikke utenkelig at vi en gang kommer tilbake til Sardinia også - da i kombinasjon med Korsika.

Diamonds ...

... are a girls best friend!!!

Sommersalg!

Jeg er med i Platekompaniets "KOMPIS-program". Jeg har krysset ut hva jeg interesserer meg for, og får jevnlig mailer med tilbud fra de, uten at jeg noen gang har benyttet meg av det - til nå ihvertfall.

Fikk mail fra de nå nettopp:


Wohoo, tenkte jeg. Interessant. Helt til jeg leste videre: "Få Kongens tale på DVD, for kun 99,-."

O M G !!!

Jeg ser veldig lite film, og kjenner veldig lite til film. Sånn er det bare. Jeg trodde selvfølgelig at Kongens tale var "VÅR" Konges tale - altså den han sitter og leser opp på julaften eller nyttårsaften eller når det er, og tenkte; er det virkelig mulig både å lage OG å selge noe sånt???

Selvfølgelig var det ikke det! Etter å ha trykket "last ned vedlegg" sto Colin Firth der og smilte vagt, og Kong Harald var slett ikke å se på coveret...



Facepalm og Headdesk og så videre!!!

Og jeg er ikke engang naturlig blond ...

40!

Så var man rundt tall igjen. Jeg synes ikke det er så fryktelig lenge siden jeg hadde rundt tall sist, men kalenderen viser svart på hvitt at det er 10 år siden. Hm...

Ingen 40-års krise har kommet krypende enda - ihvertfall ikke som jeg har kunnet observere. Motorsykkelgreia gjorde jeg meg ferdig med i ungdommen, og jeg kommer liksom ikke på noe jeg burde begynt med som jeg til nå har gått glipp av. Men jeg skal jo være 40 i 364 dager til, så jeg skal ikke si at det ikke kommer noe.

Dagen ble feiret med 40 venner. Det er jo alltid noen som ikke kan komme, men jeg synes det passet godt at det kom 40 gjester på en 40 års dag! Lokalet ble leid i august i fjor, jeg var i en annen stor dag til en venninne, og falt pladask for lokalet.


Samtidig som jeg reserverte det, bestilte jeg også fint vær til dagen. Det var umåtelig viktig, for jeg så for meg mottakelse, champagne og jordbær på den vakre terrassen i sola. Og jeg fikk det akkurat som jeg ønsket. Rett og slett perfekt.

Det er egentlig den mest avslappende festen jeg har arrangert; i leid lokale, med folk til både å ta maten og å vaske. Eneste jeg trengte å gjøre, nesten, var å dekke bordene - og det er jo bare kos!


En ting jeg ikke forventet meg, var taler! At både Linn og Bjøgga reiste seg, var helt uventet, og veldig, veldig koselig! Tusen takk begge to! Linn hadde skrevet sin tale noe spontant på bordduken under middagen; det var godt jeg ikke hadde dekket med damask!!


Jeg fikk også masse gaver, blomster, fine kort og flotte flasker! Jeg gleder meg til å "bruke" ALT! Det meste spesielle tenkte jeg likevel at jeg skulle dra frem; jeg fikk meg høne! En ordentlig rockehøne, made especial for me! Med piercinger og gitar og det hele. Artig påfunn. Inni høna var selvfølgelig godsakene - i form av en dunk med vin. Yay!


Jeg kan absolutt anbefale å fylle 40! Alternativet er ihvertfall ikke noe å trakte etter!

17. mai

Gratulerer med dagen !!

Så var man ferdige med tog og taler og hoppetauleker og ballkasting og potetløp og spikerbanking og svampekasting for i år. Jeg var i år igjen, like blåfrossen da det var tid for å gå hjem, som alle tidligere år. Jeg lærer aldri. Note to self til neste år: Kjøp ulltøy til å ha under bunaden i god tid før 17. mai!

Vel hjemme igjen, etter å ha fått varmen i seg igjen sånn noenlunde, er det å begynne å gjøre klart til den virkelige festen! Tradisjonen er å samles med gode naboer og grille og spise og kose oss. Og da må man ha en skikkelig 17. mai kake!!


Ei på jobben hadde med seg denne kaka sist uke, jeg var ikke kjapp nok til å få smake den, men den ble skrytt så inni granskauen oppi skyene, at jeg tenkte den kunne passe til i dag. Enkel og rask å lage, og forhåpentligvis liker også vi den ...

Salt marengsbunn med kirsebærtopping:

8 stk Ritz-kjeks eller annen salt kjeks
100 g valnøtter
2 ts vaniljesukker
1,5 ts bakepulver
3 eggehviter
2,5 dl sukker
1/3 l kremfløte
1 boks Hartleys fruit filling, red cherry (evt black cherry eller plommeblanding)

(Hartleys fruit filling kjøpes på Helgø eller lignende butikk.)

Hakk kjeksen og nøttene, ikke for fint. Bland inn vaniljesukker og bakepulver. Pisk eggehvitene stive sammen med sukkeret, og vend forsiktig inn nøtte- og kjeksblandingen. Fordel røren i en springform (24 cm), bruk gjerne bakepapir i bunnen. Stekes i ca 25 minutt på 180 grader. Avkjøl bunnen og legg på fat. Pisk kremfløten og ha over bunnen, etterfulgt av boksen med fruit filling.

Nå gjenstår bare resten av maten som skal gjøres klar. Om en time er det fest!

Eurovision Song Contest party

Jeg liker IKKE Grand Prix! Jeg gjorde det når jeg var liten, jeg husker tilogmed at jeg tok det opp på VHS og så det omigjen og omigjen. Det var før jeg fikk musikksmak!

Selv om jeg ikke liker det, var det kult å bli invitert på Eurovision song contest party, sammen med en gjeng andre, som heller ikke liker Grand Prix.

Jeg hadde ikke hørt noen av sangene tidligere, med unntak av "HabaHaba" som ikke kom med, samt en liten snutt av introen til Hellas. Den var såpass grusom, at siden jeg ikke kunne heie på Norge, måtte det bli Hellas, og datter ble satt til å lage gresk flagg til meg!


HQ håpet på UK seier, naturlig nok, siden hun er fra UK, og stua var korrekt pyntet! Hun ble skuffet!!!


Det var også svenske og islandske flagg representert, uheldigvis var det ingen av oss som hadde plukket oss ut vinneren som favoritt.

Mitt Hellas lå en stund i føringen, og stemningen sto i taket. Etter å ha hørt igjennom alle finalesangene, sto jeg fast på Hellas, med Moldova som utfordrer. Moldova, fordi den faktisk var den beste låten, etter min mening. Altså; seriøst den beste. Og Moldova hadde kuleste hattene. Jeg måtte derfor modifisere flagget mitt; og skrev Moldova på baksiden (jeg ble litt revet med og brukte faktisk 5 kroner på å stemme på den, min aller første tekstmelding til 26400 noensinne).

Lotte, som hadde Sverige som favoritt, (OK, mange av jentene hadde av en eller annen grunn (som IKKE hadde med musikk å gjøre) Sverige som favoritt...) var høyt oppe lenge, men Aserbajan tok siste indre, og den var det ingen som hadde forutsett, uansett grunn til at den vant.

Morsomt og sitte på forhånd å mene hvem de forskjellige landene kom til å gi 12 poeng til, og jubelen sto i taket når vi hadde rett - og det skjedde ikke få ganger. Akkurat som at Norge alltid gir 12 poeng til Sverige, mens ALDRI får poeng tilbake igjen. Når vi får lov å delta da, selvfølgelig. Forutsigbart og korrupt stemmegivning. Vi var faktisk mange som stemte på Moldova, men det landet sto ikke på lista som Norge ga poeng. Jeg mistenker stemmejuks!!!

Gøygøy fest, håper det blir en årlig tradisjon !!

I ♥ Tristania!!!

Dette har utviklet seg til å bli et intenst og sterkt dog naturlig nok veldig ensidig kjærlighetsforhold!


Min femte Tristania-konsert - den tredje på under ett år, faktisk, denne gang på lille Tribute i Sandnes. Snille "Litle-Morten" stilte opp og fulgte meg denne gang også. Det var rett og slett GILLI! Vi varmet opp med sushi og selvfølgelig litle-Mortens favoritt: GRØNT, før konserten.

Det var ikke så mange tilskuere til stede, og kun etpar kjente ansikter. En stor skam synes selvfølgelig jeg, men de som var der fikk med seg en kanonkonsert, både av "oppvarmerne" Madder Mortem, og av Tristania.

Madder Mortem var et helt nytt bekjentskap for meg, men jeg likte det, og det må nok umiddelbart føres Madder Mortem CDer opp på ønskelista!

Jeg hadde selvfølgelig og som alltid, store forventninger til Tristania, og ble absolutt ikke skuffet, jeg tror jeg syntes denne konserten var bedre enn den forrige, på CC. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om at min favorittsang fra siste CD var innøvd og skulle spilles. Lykke! Eneste som jeg syntes manglet etter fremføringen, var den norske tekstdelen... Muligens det var fordi jeg hadde et sterkt ønske om at konserten skulle vare enda litt lengre...


Men Tribute er altfor lite for Tristania. I tillegg gikk de tomme for "grønt" i baren FØR konserten var ferdig... Argh!

Tristania passer mye bedre på større scener, og jeg har et intenst ønske om å få se dem på RxR i september...!

Nå er det å ta på seg penkjolen, sprette champagnen, finne frem jordbærene og gjøre seg klar til glitter & glam, Eurovision Song Contest Party med LOADS of dårlig musikk hos Penny. Blir nok et antiklimaks etter i går, helt sikkert minneverdig, men garantert ei hard helg for ei gammel dame !!!

Beauty-Full

Kjekt når gemalen kommer hjem og viser at han har tenkt på deg mens han har vært ute og reist...


Om jeg skal ta det som et kompliment eller ei, er jeg imidlertid usikker på...

Håper i det minste at den smaker godt!!

I have become ...

... Comfortably numb !!!

I ♥ New York !!!

Det var ubeskrivelig å trø ut av flyplassen og kjenne på New York lukta igjen. New York lukter spesielt, vanskelig å forklare, men de som har vært der skjønner nok hva jeg mener. Det er 3,5 år siden jeg var der sist, og siden jeg hadde vært der før, "slapp" jeg unna sightseeing og must-sees denne gang, så nå kunne jeg bare nyte byen. Likevel; Manhattan skyline er fremdeles breathtaking, og Empire State Building like vakker, Central Park er romantisk og Macy's er ubeskrivelig!

New York for meg er mye. Det er selvfølgelig shopping, men også mat! Et besøk på Bubba Gump Shrimp Co er et must.


New York for meg er også frozen Margarithas!


Før vi dro, hadde vi bestemt at første dagen, skulle vi dra ut til Woodbury common for litt seriøs shopping. Vel, jeg fant ikke en eneste ting der ute, så for meg var en times busstur hver vei rett og slett irriterende bortkast av tid. Jeg gikk meg rett og slett potte sur der ute. Mens mitt reisefølge handlet og handlet og handlet og handlet, gikk jeg der uten så mye som en liten godtepose engang. Kanskje jeg er vanskelig? Uanz, jeg reiser ikke ut der en annen gang! Da er Macy's MYE bedre.

En ny favoritt fant lett veien til mitt hjerte: Grand Central Oyster bar. Snakk om kul atmosfære - vel å merke om du liker østers, da. Jeg storkoste meg med champagne og en liten lett blanding av østkyst-østers og vestkyst-østers. Ikke at jeg kjente forskjell på dem, men kjennere gjør visst det...


Jeg hadde også på forhånd bestemt meg for å spore opp det velkjente Magnolia bakery, for å teste ut cupcake'ne deres, gjort så populære fra Sex and the City. Vel, både jeg og reisefølget kunne lett konstantere at det var en oppskrytt greie. Jeg tør faktisk påstå at mine egne cupcakes er bedre. Kanskje jeg ikke er helt nøytral nå, men imponert ble jeg ihvertfall ikke.



4 dager kjennes akkurat passe ut å være borte fra unger og heim, men fy så fort de går.

Vi reiste standsmessig ut til flyplassen, med uniformert sjåfør og greier,


men jeg vet at neste gang, SKAL det være limousine, champagne og full pakke!


Og etter å ha kommet hjem igjen, kjenner jeg at det absolutt ikke kan gå 3,5 år til neste gang jeg drar dit.

Cupcakes!

Jeg har aldri likt å bake, og har aldri i mitt liv bakt en eneste muffins, tror jeg. Men siden jeg fikk det nye, røde vidunderet på kjøkkenbenken har det blitt - jeg skal ikke strekke meg så langt å si at det er blitt kjempegøy, men det har ihvertfall blitt mye kjekkere! Jeg får det jo til. Mer vellykket enn tidligere ihvertfall. Jeg har brukt den røde opptil flere ganger (!) og i dag fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på cupcakes.

Min bedre halvdel ble sendt i butikken for å kjøpe ingredienser. "Kjøp noe fin pynt" var instruksjonen han fikk med. Vel... jeg skal vel ikke klage, men hans og min forståelse av "fin pynt" viser seg å sprike betraktelig, ettersom han kom hjem med fargesprakende dinosaurfigurer og sjokoladestrøssel, men det var da ihvertfall noe jeg kunne toppe cupcakene med.

Jeg fant en oppskrift som så ganske så god ut, og satte igang. Og det viste seg å være ganske enkelt - tilogmed etter mine kvalifikasjoner - hvis du ser bort ifra at det måtte et brett til før jeg fant ut at man IKKE må fylle så veldig mye røre i hver muffinform... Man lærer etterhvert...





4 stk egg
7 dl sukker
7 dl hvetemel
2 ts natron
1 ts salt
2 ss kakao
5 ss vaniljesukker
2 ss hvitvinseddik
2 dl olje (smaksfri, for eksempel soyaolje)
5 dl kefir

Pisk egg og sukker. Bland så alle de tørre ingrediensene for seg. Ha i dette sammen med oljen, eddiken og kefiren. Stek på 175 grader (med under og overvarme varmluft) ca 15 min.

Frostingen laget jeg av
1 pk Philadelphia ost
50 g smør
85 g melis
1/3 ts vaniljesukker

Dersom du skal ha nok frosting til alle cupcakene må du gange frostingen med 3. Jeg må nok fryse noen uten frosting, for jeg skulle kanskje i forkant tenkt på at vi kun er 3 personer i huset i dag, Datter er på sjakkleir mens Sønn er syk - og dermed intet besøk. Godt over 30 cupcakes ble dermed LITT i overkant av hva vi klarer å spise opp...

Svindlet, lurt og bedratt ...

Så var det min tur! Til å bli skimmet. Eller noe. Ihvertfall så er det noen andre enn meg som har brukt kredittkortet mitt, uten at jeg har gitt det fra meg, og uten at jeg har fått gleden av å få de tingene de har handlet seg med MITT kort. Jeg! Kredittkortforsiktigheten selv!

Kredittkortregningen min kom i dag, og jeg holdt på å ramle ned trappa da jeg så beløpet over hva jeg visstnok skulle ha brukt de tre dagene jeg var i London i januar. OK, jeg skulle LETT klart å bruke det beløpet på tre dager, det er ikke det, men dette var jobbkortet mitt, hvor jeg bare belaster jobbting som reiser, mat, hotell osv, og SÅ mye spiste jeg da ikke.

Et eller annet sted i London er det altså ikke å anbefale å betale med kredittkort. Det er ikke så veldig mange alternativene jeg har for hvor det kan ha skjedd; de fleste stedene hvor jeg har brukt kortet, er steder jeg er innom "(u)regelmessig" og hvor jeg aldri tidligere har hatt problemer... Ett sted skiller seg derimot ut, og det er restauranten i Chinatown, hvor jeg spiste duckinpancakes... Akkurat den restauranten har jeg aldri vært på tidligere...

Fire transaksjoner er altså blitt gjort, to av dem mens jeg var i London - etter kinarestaurantbesøket - mens de to andre er gjort to uker etter at jeg var kommet hjem. Alle referansene henviser til ”forsikring salg/utstedelse”.

Eneste jeg får igjen for dette, er gleden av å betale kredittkortregningen, samt en hel del papirarbeid for å få tilbake de nøyaktig 10 852,63 kronene som de har brukt MITT kort til å handle for.

Ikke festlig i det hele tatt!