Guangzhou

Der var vi tilbake i sivilisasjonen i Hong Kong, etter å ha vært mer eller mindre avskåret fra internett i 3 dager. De fleste nettsider var blokkert inne i Kina, så det var ikke mye vits i å dra med seg pc’en inn!

Toget inn tok to timer. Helt greie tog! Det var det en hel del kø-ståing og kontroll både før avreise i Hong Kong, og ved ankomst Guangzhou, med sjekk av visum, pass, billetter, bagasje som skulle scannes og skjemaer som skulle fylles ut. Men ikke fullt så gale som jeg husket det fra da jeg fløy inn i Kina sist gang, heldigvis.

Om jeg syntes Hong Kong var en stor by, var Guangzhou MYE større. Den er gigantisk! Hotellet var ENORMT, med totalt 38 etasjer, og forskjellige heiser som gikk til de forskjellige etasjene.


Vi fikk rom i 17. etasje – ut mot elva og den mest fantastiske utsikten, med broer og båter og høyhus badet i lys i forskjellige farger om kveldene. Det er enda mer lys her enn i Hong Kong, og ganske uforståelig at det til tider er strømkrise i landet, og at de da heller stenger ned strømforsyningen til en fabrikk, enn å slukke den fargede flombelysningen i for eksempel den gigantiske TV masten vi kjørte forbi på veien fra stasjonen og inn til hotellet.


Middagen ble veldig enkelt tatt på en uterestaurant like bortenfor hotellet, som forresten hadde noe så merkelig på menyen som Foie Gras Pizza. Selv om jeg elsker foie gras, tørde jeg ikke prøve den.


Etterpå var det rett i seng. Selv om jeg sov på toget på veien inn, og selv om det ikke var den lengste turen, tar det på å reise, og det var ikke noe problem å sovne igjen klokka elleve.

Og søndag morgen våkna vi til den nydeligste soloppgangen litt før klokka syv!


Så var det å fikse billett til messa, og det fikk vi gjort på hotellet. Heldigvis gikk det shuttlebuss fra hotellet til messa, så det var enkelt og greit å komme seg til og fra – om du bare husker hvilken inngang du kom inn, og hvor bussen til ditt hotell står.... Messa var ENORM! Jeg har aldri sett noe lignende! Med flotte bygninger og utearealer.

Vi gikk i ett i over 7 timer, og da var det deilig å komme tilbake til hotellet og hoppe i bassenget – og så få fotmassasje. Eller; deilig og deilig. Både Ingrid og jeg hadde fått gnagsår etter all gåingen, og massasje med salt var kanskje ikke det smarteste. Snakk om å strø salt i sårene! Det svei – lenge!!!

Ingen av massørene kunne engelsk overhode, så det gikk på tegnspråk og prøving og feiling og fnising og latterkrampe, hos Ingrid og meg, spesielt når – slik vi forsto det – Ingrids massør ville at hun skulle ringe ham når vi var tilbake i Hong Kong... Vi kunne liksom se for oss hvordan den samtalen ville ta seg ut... Bedre ble det ikke når vi fortalte at vi skulle spise middag etter massasjen, hvorpå massøren forklarte at han nesten ikke hadde spist den dagen, en tydelig invitasjon til å bli med på middagen. Det ble så intenst at min massør ble helt stram i masken, mens jeg begynte å frykte for å la Ingrid være alene på rommet i natt! Vi har jo hatt en lite ”misjon” om å finne Ingrid en mann her nede, men vel .... kanskje ikke akkurat på denne måten.... eller ham, for den del! Fnisende gikk vi inn i heisen, og fikk dermed alle de andre der inne til å le – enten med oss eller av oss. Vet er litt usikre på akkurat det.

Middagen ble også minneverdig... Vi var såpass trøtte og slitne at vi ikke orket gå ut, så vi gikk ned i restauranten på hotellet. Den største restauranten, og vi fikk den rett og slett helt-helt for oss selv.


Vi hadde minst 16 servitører bare på oss, ikke en av de snakket engelsk. De kniste og vi kniste og prøvde å forklare... og kniste enda mer. Det hadde vært bryllup der tidligere på kvelden, og dekorasjonene hang oppe ennå. Vi følte oss veldig alene der, noe som vel må sies og være en uvanlig følelse inne i tjukkeste Kina!

Vi prøvde å bestille hvert vårt glass med vin, men det gikk ikke. Vi måtte ta en hel flaske - og den fikk vi servert oppi glasset én munn av gangen. Sysselsetting på høyt nivå, med andre ord.


Maten - som forøvrig kosta 48 RMB per person (kinesiske penger - litt under 40 i norske kroner) kom pø om pø, og servitørene stilte seg opp for å se på oss når vi spiste. Og lo av oss! Jeg hadde gangsperr i både mage og kjeve da middagen var over, så mye hadde jeg ledd. Maten vi fikk var veldig god, men opplevelsen enda bedre.

Mandag morgen startet grytidlig med fabrikkbesøk uti ”provinsen”, med påfølgende omvisning på en restaurant like ved – som hadde slanger på menyen. Slangene lå oppi en kasse ved inngangspartiet. Ganske glad for at jeg ikke skulle spise middag der om kvelden. Etterpå dro vi på messa. På vei hjem igjen derfra hadde jeg en av de aller verste bilturer noensinne, hvis jeg ser bort fra bilturene i Bangladesh for 4 år siden. Vel kjører de gale her nede - ingen regler gjelder, verken rødt lys, fotgjengere, fartsgrenser eller noe - og jeg kan veldig godt forstå at du er nødt til å ha kinesisk førerkort for å få lov å kjøre bil her - men denne sjåføren tror jeg må ha vært ekstra gal. Du snakker om å kjøre somom du har stjålet både bil og bensin. Det var tuting og svinging og tråkling og bremsing, og alt dette i en sinnsyk fart. Tilogmed bremsingen! Det som er nødt til å ryke først på en kinesisk bil, må være bremsene, og hornet! Sjåføren pratet i telefonen mens han kjørte - og han var rasende på den i andre enden. Vi formelig hørte hvordan fråden sto i kjeften på han - mens han sjonglerte avgårde mellom de 4 veibanene i rundt 150 km/t. Setebelte fantes ikke, både Ingrid og jeg sank lengre og lengre ned i setene og det var såvidt jeg klarte å brekke fingrene løs fra grepet om dørhåndtaket da vi var vel fremme. Tror det er den lengste halvtimen jeg har hatt på veldig lenge! Det er forøvrig ikke tillatt for menn å sitte i passasjersetet foran i kinesiske taxier (ihvertfall i Guangzhou). Det er det kun kvinner og barn som har lov til. Litt snodig! Og det var jerngitter mellom framsetene og baksetene. Hadde jeg bare tørd å slippe taket i håndtaket skulle jeg tatt bilder, men den gang ei, altså.

Vi orket ikke gå ut for å spise denne dagen heller, men gikk på hotellrestauranten. Det var andre mennesker i restauranten denne dagen, men det var ingen tvil om at de husket oss igjen ... Vi bestilte duck in pancakes, og her ble den servert med vårløk og chili i steden for vanlige vårløk og agurk, ikke helt det samme for en som er ”veldig vant” ...

De kunne forøvrig veldig gjerne tatt av hodet på anda før de brakte den inn til oss, men godt var det likevel!

Utpå kvelden fikk jeg meldig fra Ingrid om å se ut vinduet, og der kjørte det båt etter båt i en lang parade forbi på elva like ved oss. Jeg talte over 30 digre båter – alle med enorme, belyste juledekorasjoner i allslags farger.


Nå er vi altså tilbake i Hong Kong. Eller HJEMME igjen! Slik føles alltid Hong Kong. Som Hjemme! I kveld har jeg håp om en liten shoppingrunde. Må jo ha noe med hjem igjen til de hjemme som forhåpentligvis savner meg like mye som jeg savner dem!

Jeg er forresten alltid på jakt etter morsomme skilt når jeg er i Kina, har ikke funnet så mange til nå, utenom de tradisjonelle ”pass hodet”-skiltene, når det faktisk er skiltet de advarer mot, men det var slått opp etpar med mindre heldige formuleringer i garderoben til svømmebassenget på hotellet i Guangzhou:

Luxus!

I dag har vi hatt en liten bit luksus!

Vi var ferdig på messa for dagen og tilbake på hotellet klokka seks, og da var det akkurat tid til å sjekke mail + ta en dusj, før det var ut på middag med Anne. Jeg fikk bestemme restaurant, og da ble det Peking Garden i Tsim Sha Tsui. Vi tok "flyktningebåtene" Star Ferries over til Kowloon, og jeg fikk min etterlengtede duckinpancakes!

Hong Kong Island i mørket, sett fra Kowloon-siden, er helt utrolig vakkert!


Under middagen fortalte Anne, som er endel mer kjent i Hong Kong enn oss, om bar Felix på The Peninsula, og det ble - uten så veldig mye nøling fra noen - bestemt at vi skulle ta "desserten" der etter middagen.


The Peninsula er et av verdens mest lukseriøse hotell. Helt i toppen er bar Felix, hvor den verdenskjente interiørdesigneren Philippe Starck har stått for interiørdesignet. Stedet var intet mer enn breathtaking.


Vi tok heisen opp i 26. etasje, og hadde hver vår Frozen Margarita der, med Hong Kong Island i bakgrunnen. Det var nesten romantisk! Og selv om jeg ikke helt følte meg hjemme der i all luksusen, er det utrolig kult å ha vært der!

I morgen tar vi toget inn til Guangzhou i Kina. Det blir spennende!!! Og garantert ikke like lukseriøst!

Shopping!

Det ble ingen duck in pancakes i kveld likevel! Oppi alt "kaoset", som sikkert KUN vi føler som kaos, valgte vi ikke å dra så veldig langt fra hotellet for å spise. Vi er sikkert bare overnervøse, men likevel...

Vi dro ned til Times Square og fant etter litt leting en veldig veldig autentisk kinesisk restaurant der i området i stedet. Kun lokalbefolkning, veldig kinesisk (naturlig nok, siden vi er i Kina...!) med store runde bord, masse kakling og nærmest flombelysning. Fant til slutt tre retter som vi håpet var spisende, og som vi skulle dele; Kylling og cashewnøtter, brasert gås og and i sitron. Den første var totalt uspiselig. Kyllingen var nærmest rå - men cashewnøttene var gode. Gåsa var OK nok, men vinneren var anda. Selvfølgelig! And er alltid godt. Tror jeg. Litt uvant å bare spise med pinner, men noe valg hadde vi ikke. Vi ble ihvertfall mette!

Før vi dro hjem til hotellet igjen, var vi innom etpar butikker, og jammen fant vi ikke noe å shoppe også!!


Jeg har allerede begynt å forberede meg på hjemreisen og snøkaoset som venter hjemme!

Mens vi venter på Megi ...

Pillen slo inn så det suste! 8 timers sammenhengende søvn betyr frisk og opplagt til første dag i feil tidssone.

Dagen starta med å prøve å få visum til Kina. Dama bak skranken himla med øynene, og forklarte i øst og vest om denne Megi, tyfonen eller syklonen eller hva det nå er de venter på, at den kanskje ville slå inn i dag. Hvis den slår inn, vil det være den kraftigste på 100 år. Hm.... Ingen av byggene rundt her er over 100 år gamle... lurer på hvordan de høye bygningene vil tåle det... Godt vi har rom i 2. etasje, og ikke i 25... Uansett: Dersom den slår inn, vil altså ALT stenge, og dermed vil vi ikke få passene våre igjen før på mandag. Greit nok! Slår den inn, så tror jeg uansett at vi dropper selve reisen inn til Kina. Tar ingen sjangser. For sikkerhets skyld har vi reservert rommene våre her i Hong Kong til de dagene som vi egentlig skal være i Kina, sånn i tilfelle... Men forhåpentligvis vet vi mer i kveld – eller i natt – eller i morgen!

De tar ihvertfall forholdsregler her, det skal de ha. Det var litt vind borte i New Territories i dagmorges, og dermed stengte de hele taubanen som går der. Og utenfor hotellet har de lagt ut sandsekker for å lede vannet bort fra inngangspartiet. Men det har ikke regnet en eneste dråpe i hele dag!


Og da vi kom på rommet i ettermiddag, var denne informasjonsfolderen blitt lagt på senga... Jeg vet veldig lite om slike ting, men at det virker alvorlig, er det ingen tvil om!

Folk hjemme vet sikkert mye mer om hvordan situasjonen er her nede enn hva vi gjør, så send meg nå endelig en tekstmelding om dere hører på nyhetene at det skjer noe!!!


Ellers ble dagen brukt på messa. Mange tusen skritt! Mye vas å se, men også endel kjekke ting! Trillekofferten vi hadde med oss var god å ha! Var hjemme fra messa litt før seks, og så var det å gå gjennom dagens jobbmailer.


I kveld skal vi ut og spise duck in pancakes – Chinese style! Jummi! Hvis ikke Megi kommer og alt plutselig stenger, da ...

Endelig! Tilbake i Hong Kong ...

Endelig fremme på hotellrommet i Hong Kong etter over 20 timers reise. Turen gikk veldig fint, det var ganske greit med et flybytte i Beijing etter 8 timers strekket. Det gjorde turen mye kortere, liksom. 8 timer er MYE bedre enn 12! Definitivt!

Så ingenting av muren når vi lettet/landet i Beijing. Det var tjukk tåke og umulig å se noentingsomhelst. Litt trist, menmen!

Geniene hadde bestilt hotellrom med inkludert henting på flyplassen, noe som absolutt ikke er det smarteste vi noengang har gjort. Det viste seg at skyssen var en shuttlebuss og skulle innom flere hoteller - og det midt i tjukkeste rushtrafikken. Bussen tok nesten like lang tid som flyturen fra Beijing til Hong Kong...

Det ble ikke så veldig mye søvn på veien hit, ikke lett å finne noen god sitte-sovestilling i et flysete, og det er rart hvor vondt det går an å få i røven av å sitte, men etter endelig å ha kommet frem til hotellet og har fått i meg noe middag, er jeg overraskende våken og gira.

Middagen ble i all enkelhet inntatt på hotellets restaurant klokka ni lokal tid. Den var overraskende god - de hadde stekt foie gras på menyen, og da var jo jeg strålende fornøyd.


Nå er det leggetid og velsådet, men jeg er lysvåken... Har puttet i meg en sovepille og håper den slår inn fort.

I morgen blir det å prøve å skaffe seg visum til Kina, finne ut eksakt hvor vi befinner oss, og så gå på messe. Blir kjekt!

Reisefeber ...

Så sitter jeg her – full av reisefeber. Tror aldri jeg kommer til å få sove i natt. Jeg er ferdig pakket, min svigerinnes hjemmestrikkede ullsokker, ullskjerf og pute er funnet frem, det eneste som gjenstår nå, er å gå gjennom det jeg har pakket en gang til, og ta bort halvparten... Jeg må jo ha plass til noe ekstra på hjemveien, for forhåpentligvis blir det litt shopping på turen!!

I morgen ettermiddag drar jeg til Kina. Det er nesten 3 år siden jeg var der sist. Jeg gleder meg noe sykt til å komme tilbake til Hong Kong, men gruer meg til selve reisen, og gruer meg til å være så lenge borte fra mine kjære.

Denne gang skal jeg reise via Beijing, men får dessverre ikke tid til noen stopover. Skulle så gjerne sett den Forbudte By og Kinesiske Mur, men det er 3 messer som skal rekkes i løpet av de 8 dagene jeg har der nede. Jeg håper jeg får sett Muren fra lufta, i det minste.

Først skal jeg ha 3 dager i Hong Kong, før jeg tar toget inn i Kina, til Guangzhou. Der skal jeg også være 3 dager, før jeg vender tilbake igjen, og har 2 dager i Hong Kong. Hjemreisen går via Bangkok. Skulle veldig gjerne hatt en stopover der også, men må jo hjem til Halloween! Det ”krever” både de små og store hjemme.

Hong Kong er en fantastisk by. Det lille jeg har sett av den, ihvertfall. Har vært der 3 ganger tidligere, men har aldri hatt tid til å se stort av byen. Det er messegåing fra tidlig om morgen til sene ettermiddag, så er det gjennomgang av mailer, og så er det kveld og mørkt.


Det som skiller dagene fra hverandre, er restaurantene og maten. Jeg har med endel visittkort fra tidligere besøk, og har 3 restauranter på listen min som er ”MUST”. Ene er NOBU – verdenskjent, himmelsk god sushi, den andre er Stonegrill, med sin fantastiske Kobe-steak, og tredje er en liten, privat klubb hvor de serverer det jeg tør påstå er verdens beste foie gras. Duck in pancakes, Chinese style må jeg nok også få med meg. Håper bare at reisefølget mitt er med på mine planer...!

I Guangzhou har jeg fått høre at det skal være en utfordring av de sjeldne å få tak i etende mat for vestlige folk. Har aldri vært i den byen før, og har fått anbefalt å ha med et lager med Snickers og peanøtter. Vel, det gjenstår nå å se om de i det hele tatt slipper meg inn i Kina... Har ikke fått visum ennå, tenkte å få fikset det når jeg kommer på hotellet på onsdag. Med alt dette styret rundt fredsprisen, vet man aldri hvordan man blir tatt imot. Men satser på at det går greit.

Et nytt element som dukket opp nå sent i kveld, er en tyfon som er på vei inn mot Kina og Hong Kong... Ikke så veldig fristende å dra ned til komplett kaos, så vi får nå se hva som skjer i løpet av dagen i morgen!

Wish me luck!

Stokkavannet uten hjertet i halsen ...

I dagmorges fikk jeg en melding fra Aina, som lurte på - siden jeg trengte mange skritt - om jeg ville være med å gå tur rundt store Stokkavannet. Det ville jeg såklart, det er en kjempefin tur, så etter junior var ferdig med dagens sjakkparti, tok vi ut.

Jeg har det med å irritere meg over ting, og som kjent er syklister noe jeg irriterer meg ENORMT over, ref innlegg og disputt med min venn Presten, på Facebook. Dagens runde rundt Stokkavannet viste at jeg er langt i fra alene om akkurat det. Rundt hele vannet var det hengt opp plakater fra "Full Fart Syklistene" / Stokkavannet uten hjertet i halsen - med mer eller mindre latterlige "syklist-kommentarer":






Herlig - og jeg er så hjertens enig! Det ble en morsom tur, med jakt på den morsomste plakaten. Gøyal "prank" for en som har blitt kalt "sykkelhater"!

Vi så både rådyr og ekorn også på turen. Koselig!


Best av alt, så langt i dag er jeg oppe i 15000 skritt!

Sjakk Matt

Etter å ha satt opp nesten 40 (!) sjakkbrett på onsdags kveld til Stavanger sjakkfestival som spilles denne helga, og dermed endelig lært meg hvor de forskjellige brikkene skulle stå på brettet (!), - og etter x antall timer i diverse sjakklokaler som tilskuer de siste årene, følte jeg meg i kveld såpass ovenpå og sikker på at jeg virkelig kunne sjakk (!), og utfordret sjakkguruen her i huset til duell.


Jeg fikk valget om å spille med eller uten klokke, jeg valgte uten. Og så fikk jeg tildelt sort. Greit nok for en utfordrer. Det var høflig håndhilsing og presentasjon og lykkeønskninger. Ordentlig skulle det gjøres.

Hvit startet offensivt med bonde E2 til E4 som jeg glatt speilet, hun fortsatte med løper til G1 til F3 som jeg også speilet, men deretter var jeg on my own. Og deretter gikk det bare en vei. Og det VELDIG fort! På under fem minutter hadde jeg kun konge og en bonde igjen...

Eneste positive jeg kan klare å dra utav det, er at jeg så hennes matt før hun gjorde det selv.

Jeg tror jeg skal holde meg til KUN å sette opp brett i fremtiden. Og å være heiagjeng. Så kan hun ta seg av selve spillingen!

Til orientering ...

Det var like stress som jeg fryktet, dette "Aktiv-med-jobben"-opplegget. Men; har man sagt A, så får man også si B - og fullføre. Så jeg går og jeg går og jeg går. Så og si hver ettermiddag trasker jeg rundt oppi Sørmarka, for å få nok skritt.

Og innimellom må jeg inn på www.aktivmedjobben.no og registrere hvor mye jeg har gått siden sist. Det ser faktisk ikke så galt ut, sånn vel en tredjedel uti konkurransen!

Jeg satte meg et mål før jeg begynte, og det var å "gå til Lyngdal" i løpet av perioden. Nå ble ikke det fullt 7000 skritt om dagen, så jeg måtte endre det til Farsund i steden.

Fra Stavanger til Farsund er det 168 km, eller ganske "nøyaktig" 224 487 skritt. For å nå målet, må jeg gå 7 242 skritt til dagen - altså bittelitt over det vi "må" gå per dag.

Jeg har til nå gått 100 522 skritt totalt, hvilket vil si 9 138 skritt per dag i gjennomsnitt siden vi startet. Jeg ligger dermed litt foran skjema.


Den lilla streken er strekningen jeg har gått. Den oransje figuren er der hvor jeg skulle vært, etter det oppsatte målet - den hvite er der hvor jeg "er" i dag.

Forøvrig kan jeg nevne at jeg er en av dem som har gått færrest skritt av de som er med på dette her på kontoret, og drar dermed ned gjennomsnittet for de andre ...

Og det er forresten fremdeles lenge igjen ...

Homemade !!

Lenge har den absolutte favorittmaten min vært crispy duck in pancakes. Det er så himmelsk godt at jeg får abstinenser om det går for lenge mellom hver gang jeg spiser det. Uheldigvis er det ikke så mange kinarestauranter i Norge som serverer det, uten at du må være minst 4 mann, og bestille det to dager i forkant - og betale for det i dyre dommer. Her i Stavanger er den heller dårlig, har ikke funnet noen som er ordentlig gode i Bergen heller, men i Oslo, på Dinner, er den veldig god. Og dyr. Tror den koster 440 kroner for ei halv and.

I London er det fast tradisjon hver eneste gang jeg er der, å reise til Chinatown og spise dette. Jeg tør påstå at engelskmenn har den allerbeste varianten i hele verden, Kina inkludert!

Her om dagen fant jeg en oppskrift på dette på nettet, og vi bestemte oss for å prøve det ut. Jeg har ikke spist det på fryktelig lenge, og det var defintivt abstinensene som talte da jeg overtalte resten av familien...

And; 1,9 kg til 250 kroner, ferdige løvtynne, kinesiske pannekaker og hoisin saus ble handlet inn. Anden var frosset, så måtte tines først. Det gjorde vi i gårkveld. Når den var ferdig tint, dyppet vi den i ei gryte med fosskokende vann - i 2 sekunder. Der forsvant mye av det ekle fettet. Deretter hang vi den opp i en krok etter nakken, slik at den fikk henge og dryppe av seg over natta.

I dagmorges tok vi den ned, laget til en blanding av 1,5 dl vann som vi rørte ut 1 ss salt og 1 ss sukker i, og gned anda inn med dette. Så blanda vi 2 ss honning ut i 1,5 dl vann og helte over. Overskuddsvannet tømte vi ut, og la så anda til tørk på kjøkkenbenken - i maaaange timer. Den skulle ligge sånn til skinnet var tørt som papir. Det hadde ikke vi tid til - skulle tross alt ha tid til å spise den og - så vi jukset litt, og satte den inn i stekeovnen. Temperatur: 35 grader, og med døren på gløtt slik at fukten slapp ut.

Når det var gjort var det klart for steking. 200 grader med brystsiden ned først i 20 minutter. Så var det å snu anda, slik at brystsiden lå opp. Slik ble den stekt i 2 timer og 20 minutt. Etter 70 minutt, ble varmen skrudd ned til 180 grader.

Resultatet ble aldeles perfekt sprøstekt and!!!


Anda fikk hvile i ti minutter før det ble kalt inn til middag, mens vårløk og agurk ble kuttet. Så ble kjøttet strimlet med to gaffler og de ferdige pannekakene og hoisin sausen ble oppvarmet i microen.


Det var akkurat så godt som jeg hadde ønsket og håpet det skulle være. Og så enkelt som det var! Definitivt noe vi skal lage flere ganger!

Synske evner og spådommer ...

Jeg fikk opp denne annonsen på pc’en min her om dagen:


Interessant!

Tenk, at det går an å lese i et menneskes hånd om denne kommer til å bli rik. Det er ganske enkelt fantastisk. Hvis jeg hadde hatt den evnen til å kunne lese det – tenk hvor rik JEG kunne blitt da?

Jeg har blitt lest i hånden en gang – bare for moro skyld, og uten å betale for det. Det var sist jeg var i Kina, og hun som leste i hånden min var ei dame fra Taiwan, som var med i reisefølget mitt. Hun drev ikke med dette til vanlig, men kunne det, mente hun.

Hun kunne, uten å ha møtt meg før, fortelle meg hvor gammel jeg var, når jeg hadde gifta meg og hvor mange barn jeg hadde. Hun så også at jeg levde et godt liv! Alt dette visste jeg jo egentlig fra før, og trengte ikke henne til å fortelle meg det! Så kom det interessante: Hun kunne lese i MIN hånd, at min mann – som satt hjemme i Norge og som hun aldri hadde møtt - kom til å bli veldig, VELDIG rik! Ganske så imponerende.

Jeg sitter mest og lurer på NÅR denne spådommen skal tre i kraft – og ikke minst hvordan den vil gå i oppfyllelse. For det finnes ikke tvil i min sjel om at damen kunne sine saker, og snakket sant ...!

Hockeymom ...

Så var jeg blitt hockeymamma også. Poden på syv har en kompis som har spilt hockey i mange år allerede, og min sønn har tydelig blitt endel farget av ham. I tillegg har faren hatt han med seg på noen Oilers-kamper, og det har visst vært kult. Ikke at jeg kan forstå akkurat det.

Han har lenge spurt om å få begynne på hockey – i over et år, faktisk, men jeg har kommet med andre forslag om hva han heller kunne prøve. Først sendte jeg han på sjakk; storesøsteren elsker jo sjakk, så kanskje det lå noe i genene der? Overhode ikke. Etter tre ganger var det slutt. Det var kjeeeedelig! Så foreslo jeg dans. Han er jo så glad i å danse. Han lo av meg da, poden, og faren så på meg somom jeg hadde tørna... Men etter en stund sa han at han godt kunne gå på dans – men kun hvis de andre kompisene også skulle det. Det skulle de jo ikke. Så prøvde vi med Speideren, det hadde han veldig lyst til, men vi fikk ikke plass. Så kom kompisen med informasjon om hockeyskole...

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at det skal være noe for ham. Lille, forsiktige, sarte gutten min... Hockeyspillere er tøffe og beinharde – og det finnes ingen egenskaper i nærheten av det hos min sønn. Vel har han fått slått ut begge fortennene sine, men det har vært uhell !!! Helt sikkert!!!

Jeg har vært på én hockeykamp i mitt liv, og det var ingenting med de timene jeg tilbragte der, som fristet til gjentakelse. Ikke så jeg pucken og klarte derav ikke følge med i spillet. Forsåvidt så forsto jeg ikke så mye av hva som foregikk der nede i det hele tatt. Boring! Og så slåss de jo alltid, hockeyspillerne. Jeg husker med gru den gangen jeg tilfeldigvis havna ved siden av en veldig så taletrengt Enio Sacilotto, som da var Oilers-trener (ikke at jeg ante hvem han var, men han presenterte seg, må vite), på flyet hjem fra Oslo. Han lurte på om jeg var interessert i hockey... ”But they always fight”... var mitt temmelig så famøse svar på det. Awww!

Jeg visste ikke at poden kunne gå på skøyter engang, jeg. Det kunne han såvisst ikke sist jeg så ham på isen. Men han var med noen naboer på isen i vinter, og de hadde visstnok lært ham. Påsto han.

I går var altså Dagen. Hockeyskolen startet. Faren rakk det akkurat – det får være hans greie. En slags far/sønn ting. Jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal ikle meg thermodress og bli med i ishallen for at poden skal på trening noengang. Og guttene kom hjem – minstemann helt i 100. Det hadde vært superkjekt, og han hadde blitt flytta rett opp i gruppe 2 (det var visst positivt!) til neste trening, som forøvrig er lørdag morgen kl 09:40....

Jøss, det er alt jeg kan si!

I USA er visst det å kalles hockeymom en hedersbetegnelse. Jeg er vel heller skeptisk!!!

Klenodium

På konserten i går hadde jeg med meg CDcover som jeg håpet å få signert, men jeg glemte både det - og å handle merchandise. Typisk!!

På vorspielet hadde imidlertid litle-Morten med seg et lite klenodium til meg:

I 1997, leeenge før jeg skjønte noe om "skikkelig musikk" hadde Theatre of Tragedy konsert på Jørpeland. Litle-Morten var på denne konserten, og fikk tak i setlisten, som han etter konserten hadde fått signert. Han mente jeg tok mye bedre vare på slike ting enn han, derfor fikk jeg den av han.




For meg, som er veldig glad i "slike ting", var jo dette hinsides bra! Utrolig kjekt å ha i "samlingen"!

Oppvarmingsband for ToT på denne konserten skal visstnok ha vært Tristania - i SIN spede begynnelse! Må ha vært et hinsides bra sted å være; på Jørpeland, 24. mai 1997!

ToT - The Final Gig - Ever !!

Så var et kapittel slutt! Theatre of Tragedy hadde sin avskjedskonsert på Folken i går kveld.

Jeg er "relativt fersk" innenfor denne musikksjangeren! Eller, som ♥JK♥ ville sagt: relativt fersk med musikksmak overhode. Jeg begynte ikke å få øynene opp før ♥JK♥ sendte meg den første Elusive-CD'en, addressert til ”Eros Ramazzotti fanclub Norway”... Veien har gått til siden det, og jeg har derfor bare fått med meg 3 konserter med ToT. Det kjennes som altfor få! Men... lite å få gjort med det nå, det var bare å nyte kvelden!

Jeg hadde trodd at Folken skulle vært utsolgt. Helt fullt var det imidlertid ikke, selv om det var mye folk - og veldig mye kjente, bl.a. på disse to skjønneste (!) og flinkeste (!) karene;


Jeg hadde egentlig håpa at karen til venstre sto på scenen heller... Han lova imidlertid at det ikke skulle bli så lenge til jeg skulle få se ham på en scene igjen... Så Tommy: Jeg venter spent...!! ;-)

Det ble en veldig fin kveld, en utrolig bra konsert med alle de "rette" sangene! Og når de spilte den aller, aller siste sangen som ToT, var jeg sikkert ikke den eneste som sto med en liten klump i halsen.


Så om de om etpar års tid finner ut at de savner det, og vil gjenta kvelden fra i går, så stiller jeg!

NOKAS

Lørdag 3. april 2004 var vi samlet, tre vennepar, for festlig lag. Ene paret hadde flyttet tilbake til Stavanger, mannen hadde fått jobb i politiet her, etter flere år i Oslo, og kona var lettet og lykkelig. Det hadde vært noen tøffe episoder i Oslo, så det var godt å komme tilbake til lille, trygge Stavanger.

Mandag 5. april kjører vi ungene i barnehagen. Vi har store planer om å bruke påsken på litt oppussing i heimen. Vi parkerer utenfor barnehagen ti på halv ni, går inn og er der inne i ca 7 minutt. Mens vi er der inne, suser tre biler forbi, uten at vi merker noe til det...

Stavanger var ikke lenger så trygg; Nordens største ran hadde blitt utført her.


I dag var det premiere på filmen og min kjære nabo hadde billetter og tok meg med. Jeg var veldig spent i forkant, og har hele tiden vært udelt positiv til at filmen skulle lages. Det er det som kjent ikke alle som har vært. Etrer min mening er det en av de viktigste dokumentarene som er laget i senere tid - nasjonalt vel å merke.

Det hadde vært mye skriverier og snakk i forkant om at filmen glorifiserte både ranerne og gjennomføringen, men det synes jeg absolutt ikke den gjorde. De fremsto som tamme og veldig amatørmessige, og jeg har vel et bilde av at det var mer "kommando" enn hva som fremkom i filmen. Noe som imidlertid fremkom veldig bra, var kaoset - og hvor "lite" det skulle til for å sette hele byens politistyrke ut av spill, hvor amatørmessig politiet opptrådde og hvilket utstyr politiet har å stille opp med. Det var jammen ikke rare greiene. Fikk også en følelse av "Texas" og CSI Miami's Horatio på slutten... manglet nesten bare solbrillene...

Selv om jeg visste hva som kom til å skje, syntes jeg filmen var spennende. Filmingen var litt "vond" til tider, men alt i alt var den bra. Det er ingen underholdningsfilm, og popcorn og smågodt passer kanskje ikke så veldig bra ...

Men jeg gikk ikke på premierefesten på HallToll etterpå ...!

Sannhetens øyeblikk ...

Du vet du begynner å trekke på årene når du plutselig begynner å gå i 50 års dager. Jeg har lenge levd i troen på at jeg er "evig 25", eller i det minste "evig 30-something". Men så, her i sommer, ble jeg invitert i 50 års dag. Jøss, tenkte jeg, har jeg virkelig venner som er "så gamle"? Visst hadde jeg det. Jeg kjente jo både jubilanten og flere av gjestene. Det var forøvrig en minnerik og knallkjekk fest!

Nå har jeg fått nok en invitasjon til 50 års dag. To 50 års invitasjoner på bare noen få måneder. Det betyr vel at jeg også begynner å trekke på årene, det ...?!

Det er ikke noe jeg tenker over sånn til vanlig. Jeg har venner som er 50 og jeg har venner som er 25. Disse inviteres til de samme sammenkomstene hjemme hos oss, og det funker kjempefint. For meg blir dette med alder veldig fort altfor avansert matematikk uansett; Alder er bare et tall, og det viktige er ikke hvor gammel man er, men hvordan man er gammel.

Selv har jeg nå begynt å glede meg til sommeren - til MIN feiring som skal finne sted da. For: Den eneste måten å leve lenger på, er jo uansett å eldes.

Frisørtrøbbel

Min sønn skulle til frisøren her om dagen, og hadde store planer om hvordan han skulle ha håret. Han hadde funnet frem etpar plakater som han skulle vise til frisøren, for han skulle ha håret likt Messi, og frisøren visste helt sikkert ikke hvordan han så ut.


Hverken moren eller faren var særlig fornøyd med akkurat dette stuntet. For det første spiller IKKE Messi på Arsenal, for det andre ser han rett og slett uflidd ut og for det tredje var klokka kvart på sju på morningen, og vi skulle på jobb!

Vi prøvde å forklare han at om han skulle se slik ut på håret, var igrunnen frisørtimen bortkastet – han måtte i steden gå etpar år UTEN å ha gått til frisøren. Heldigvis klarte vi å snu poden til Rett spiller, Rett lag og Rett frisyre. Fabregas! Krise løst, trodde vi. Poden byttet ut Messi-bildene i ranselen med Fabregas, og vi gikk på jobb.


Så kom ettermiddagen, og frisørtimen. Faren skulle først i stolen, siden han skulle ha striper i håret og ville bruke lengst tid av de to. Etterhvert ble poden mer og mer utålmodig – frisøren måtte jo snart begynne på hans hår også, for han kom også til å bruke lang tid i dag ....

Den oppvakte har nok tatt det nå, men for eventuelt andre:

Min sønn er lyshåret.
Det er ikke Fabregas...

I podens hode trodde han at han skulle farge håret svart – vi hadde jo sagt han skulle få samme frisyre som Fabregas... Og dette hadde han fortalt til alle kompisene; at han kom til å være en helt annen når han kom hjem fra frisøren. Himmel!

Hvordan forklare en temmelig fornærmet syvåring at man ikke bare farger håret svart ... ??

Heldigvis er han av den rolige, sindige sorten, det er alt jeg kan si!

Konkurranseinstinkt ønskes ...

Jeg er født totalt uten konkurranseinnstinkt. Når jeg var liten, var det helt greit å tape for storebrødrene i ludo. Om jeg og Morten en sjelden gang er ute og jogger sammen, og han prøver å pushe meg til å løpe enda litt fortere eller enda litt lengre, har det heller motsatt effekt.

Men nå har jeg faktisk - helt frivillig - meldt meg på en slags "konkurranse" på jobb. "Aktiv med jobben" skal pågå hele oktober måned. Spørsmålet kom for en måned siden, og da kjentes det ut som en god idé.


Men når jeg kom på jobb i dag, lå det en fin, liten, rød eske på pulten min og ventet på meg, og oppi der lå den: Verdens viktigste dings for den neste måneden: Skritt-telleren! Måtte få den tidlig, slik at vi kunne "øve" oss inn, få registrert oss på Internettet, må vite, og være klar til O' den store dagen: Fredag 1. oktober. Og plutselig kjentes ikke idéen like smart ut lengre ...


Hver dag i oktober må jeg gå minst 7 000 skritt. Jeg har overhode ingen idé om hvor langt 7 000 skritt er. Men selv om det er bedre enn 10 000 skritt eller 12 000 skritt (prøver å tenke positivt) føles det som VELDIG mye.

Hver eneste dag må jeg - i tillegg til å gå disse 7 000 skrittene, også fylle inn en egen Konkurransedagbok. Himmel og hav. Jeg kjenner presset, og jeg frykter stygge blikk i ryggen om jeg ikke klarer dette lovede kravet. Jeg må også prøve å forberede ungene: "nei, mamma kan ikke, for hun må ut og gå" ...


Jeg skal en tur til Kina i løpet av oktober - og skal sitte i timesvis på fly. Jeg hadde tenkt å sove, men det blir vel heller opp og ned midtgangen...

Akkurat nå kjenner jeg at det hadde vært litt morsomt å hatt et lite snev av konkurranseinstinkt, og at det hadde giret meg opp, men mest av alt er jeg irritert på meg selv som meldte meg på dette, og kan ikke fatte at jeg noensinne kunne tenke at dette liksom skulle være gøy...!

Tristania-konsert

Endelig fikk jeg sett Tristania live igjen . Det har gått litt over ett år siden sist. Det var lenge usikkert om jeg kom til å få det med meg i det hele tatt, men heldigvis gikk det i orden. Min bedre halvdel liker ikke bandet, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å ha han med meg. Erfaringsmessig hadde han stått der og gjespet, fiklet med mobilen og sett på klokka, og dermed "tatt fra meg" noe av opplevelsen. Etter å ha funnet ut at jeg har mange "dårlige" Facebook-venner, steppet heldigvis litle-Morten inn, tok ansvar og ble med meg på konserten!


Vi hadde en fantastisk kveld!


De startet med første spor av nye CDen Rubicon; Year of the Rat, og fulgte opp med flere sanger fra nye Cden og enda flere fra de tidligere utgivelsene. Jeg, som har vært en "fantastisk" tilhenger av de to tidligere vokalistene, liker også veldig godt de nye - Mariangela Demurtas og Kjetil Nordhus, men når det er sagt må jeg nok innrømme at jeg synes at "de nye" ikke synger de gamle sangene like bra som Vibeke Stene og Østen Bergøy. Østen Bergøy var også på scenen og sang etpar sanger som "gjest". Litt vemodig igrunnen! Håper å høre han igjen i en eller annen setting med tiden!


Jeg kunne ønsket de sang "Illumination" fra siste Cden. Det hadde blitt en gedigen højdare, men tiden hadde visst forhindret dem i å øve den inn. Forhåpentligvis neste gang ....

Vi sto helt forrerst ved scenen og hadde veldig god "utsikt". Vi sto sammen med to tidligere Tristania-medlemmer, Kenneth og Rune, og for meg så var jo det å stå sammen med min favoritt-trommis - som alltid - VELDIG stort!


Etter konserten kom bandet ut i lokalet og var med og solgte merchandise.


Selvfølgelig måtte jeg få tatt noen bilder av oss sammen med de enkelte bandmedlemmene. Og jeg angrer en hel del på at jeg ikke hadde med CD coverne mine, slik at jeg kunne fått de signert, men forhåpentligvis kommer det flere sjangser til det.


Lykkelig og ekstatisk skulle jeg ta taxi hjem alene - og optimistisk som jeg er, ba jeg min følgesvenn om å ta nummeret på taxien - just in case, liksom. Han tok et bilde av bilen, og det falt ikke i god jord hos den observante sjåfør.


Jeg fikk sitte på ca 15 meter. Da ba han om å få kortet mitt, og når han hørte at jeg hadde tenkt å betale kontant, stoppet han bilen og ba meg om å komme meg ut. Han kjørte kun folk som betalte med kort. Vel, enn så lenge er det fullt lovlig - om kanskje ikke vanligst - å betale kontant, og sjåføren er jo i sin fulle rett til å nekte å kjøre meg, men jeg tror nok at jeg sender en liten mail til Stavanger Taxi i morgen.

Nervøs sjakkmor ...

Marlene har denne helga nok en gang vært vært ute og spilt NM i sjakk, denne gang for lag – i Hokksund. Jeg har sittet hjemme nok en gang under et NM, nervøs som bare det. Har sittet pal med PCen i fanget oppslått på Turneringsservice, og kontinuerlig trykket F5 (oppdater).

I lagsjakk er de fire spillere som spiller hver for seg, men resultatet deres teller samlet. Den antatt beste på laget er lagkaptein, og sitter på første bord. Denne spiller mot lagkapteinen på det møtende laget. Den nest beste på laget sitter på andre bord og spiller mot den nest beste på det andre laget osv.

Marlene var lagkaptein for sitt lag, noe jeg i utgangspunktet ikke syntes så veldig mye om. Det er et vanskelig sted å spille, i og med at du møter de antatt beste på motspillende lag, men samtidig er det veldig lærerikt. Du lærer som kjent ikke noe av å vinne! Hun tok utfordringen på strak arm, og spilte veldig bra. 50 % uttelling (3 seire og 3 tap) ble det for henne personlig. Lagmessig ble det litt dårligere, og de endte til slutt på 10. plass av 15 deltakerlag. Jeg skulle ønske at de kunne vært litt heldigere med trekningene, spesielt når de før siste runde lå på 8. plass – og ble trukket ut mot laget som hele tiden hadde ligget på 2., - og når lag som hele tiden har ligget godt bak dem og som ikke har spilt mot noen av de 7 beste lagene, suser forbi dem på slutten, men sånn er det vel alltid...

Hun ble tidligere i år tatt ut som reserve til årets EM og VM i jenteklassen under 12 år, og har etter det fått blod på tann: Hun har satt seg som mål å bli tatt ut direkte - som nr 1, i neste års uttak, slik at hun er den som kan velge om hun vil til EM eller VM. Det betyr masse hard jobbing og mye sjakkspilling fremover, og for foreldrene er det bare å følge opp og gjøre det vi kan for at hun skal kunne prøve å nå målet sitt. At VM neste år visstnok skal være i Rio de Janeiro i Brasil er vel også med å bidrar til at vi stiller opp litt ekstra...

Min mann – parkeringssynderen

Min mann kom hjem med nok en parkeringsbot i dag. Det er tredje gangen på under ett år. Så lenge jeg har kjent han, har han aldri tidligere fått bøter av noe slag, så jeg lurer virkelig på hva som har skjedd dette siste året.

Første gangen presterte han å parkere på gangstien i parkeringsanlegget på Viking stadion – og han påstår ennå at han hadde rett og parkeringsvakten feil. Det var ikke oppmerket at det var gangsti – at alle andre ser at man ikke skal parkere der, ignorerer han fullstendig. Han fikk altså bot på 710 kroner.

Andre gangen glemte han å trekke parkeringslapp på samme sted. Han pleier alltid trekke lapp ved innkjørselen, men akkurat denne gang var det to biler foran ham i kø der, og da gadd han selvfølgelig ikke vente, og kjørte forbi og parkerte. Og gikk og handla.Uten å trekke lapp. Og fikk bot. Nye 710 kroner.

I dag klarte han å prestere å parkere på handicap plass. Uten å ha sett oppmerkingen. Påsto han. Skikkelig ondt gjort! Denne overtredelsen vil jeg påstå var den verste av de 3, men viste seg å være den rimeligste: kun 500 kroner.

Jaja. Da har jeg ihvertfall noe ”på” han, i tilfelle jeg skulle få en bot selv en gang....... (jeg har ei parkeringsbot, men den er 8 år gammel, og teller egentlig ikke lengre......) Dessuten; vi har en bekjent som har kjent på dette mer enn oss... Denne er til nå oppe i 5000 kroner i bøter bare på den siste måneden, så jeg skal vel kanskje ikke klage....

Soppkurs

Den siste uka har jeg gått på soppkurs. Endelig har jeg fått bekreftelsen jeg har trengt der jeg har vært usikker! Jeg har plukket sopp i 4 år, men har vært mer eller mindre selvlært. Noe som kan være ganske risky. Men; nå har jeg kurset i bakhånd, og kan stole på meg selv i mye større grad!


Første dag var det tre og en halv times teori. I utgangspunktet høres dette kanskje kjedelig ut, men timene fløy. Det var superinteressant. I stor grad dreide det seg om sopper som jeg kunne fra før, men veldig greit å få en bekreftelse på de og. Jeg har nå lært litt nytt også, litt gode sikkerhetsregler og litt nye sopper.


De to neste dagene ble brukt til ekskursjon, hvor vi var ute i naturen og plukket sopp, som vi senere var med og artsbestemte. Veldig, veldig lærerikt. Kurset ble avsluttet med en liten test; det ble satt frem 14 forskjellige sopper, som vi deltakere skulle finne ut hva var for noe, og jeg hadde alt rett. Ganske stolt jente da, gitt.


Sopp er gøy og veldig interessant, om du da vet hva du plukker og ikke spiser noe du ikke er 100% sikker på, vel å merke. Jeg gleder meg til å lære enda mer!!!

RxR

Den mest vellykkede festivalen i Rogaland noensinne! Litt skeptisk til førstegansarrangører ved ankomst torsdag, men all skepsis feid til side og byttet ut med overveldet imponert og begeistret. ALT gikk smertefritt, fra utdeling av bånd, registrering av gratisunger, inngangskø, vakthold og rydding, toaletter og mat- og drikkeservering. Og slik fungerte det alle 3 dagene. Fantastisk. For ikke å snakke om været... Det kan være risky å arrangere sånt i begynnelsen av september, men alt gikk jo i favør RxR. Dersom noen har noe å klage på etter denne helga, må det være dem selv og egen innstilling, for jeg har ikke funnet noenting.

Musikkmessig var det helt OK. Endel jeg likte fra før, noe jeg ikke likte, samt en del nye bekjentskaper! På torsdagskvelden var Susanne Sundfør, Carpe Diem og A-ha det store.

Fredagen gikk vi glipp av de jeg ville se mest: Mew, men fikk med Band of Horses, Skambankt og Prodigy. Band of Horses var som forventet noe kjedelig - dog kulere live enn på CD, og Prodigy var langt ifra ”meg”, men helt OK å være der. Skambankt var imidlertid megakult!!!

Lørdagen var ”stordagen”, med Ozzy. Fikk også med Purified in Blood som var veldig bra, Lars Vaular som også var bra, samt Madcon, Kvelertak og Tog, uten at det ga meg noe.


God stemning hos alle, både de som jobbet der, de frivillige, festivaldeltakerne og artistene. Og ikke minst; jeg møtte massevis av venner og bekjente. Knallkjekt!

Jeg håper bare inderlig at festivalen går i +, sånn at dette kan bli en årlig happening!